Tarantino i solnedgang

Django Unchained - USA 2012. Regi: Quentin Tarantino. Med: Jamie Foxx, Kerry Washington, Leonardo DiCaprio, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz, Jonah Hill, Amber Tamblyn, Walton Goggins, Zoe Bell

Aldersgrense: 18 år

Så er det omsider duket for «Django Unchained», Quentin Tarantinos lenge etterlengtede første westernfilm – en sjanger han riktignok ofte har referert til. For med Tarantino dreier det seg naturligvis mye om intertekstuelle hilsener til (gjerne den mindre kanoniserte delen av) filmhistorien. Og en ting skal i hvert fall «Django Unchained» ha: den er utpreget tarantinosk.

Her har vi lange dialogpassiarer, hensynsløse karakterer, kullsvart humor, hyppig blodsprut, heftig soundtrack (inkludert så vel rap som en originalskrevet Ennio Morricone-låt), og altså, hyppige metareferanser – sågar til Tarantinos egne filmer.

Over landskapet ruver ikke bare Sergio Leones katalog, men også andre såkalte spaghettiwesterns. Filmen åpner med kjenningsmelodien til den gamle b-westernfilmen «Django» (som også fikk en oppfølger), som Tarantino åpenbart står i gjeld til. Et stykke ut i «Django Unchained» dukker da også Franco Nero, den opprinnelige Django, opp, i en cameo/innsidereferanse som blir litt i enkleste laget til å komme fra selveste erkepostmodernisten Tarantino.

Slik B-film-pastisjen og intertekstualiteten generelt ikke er fullt så sofistikert og snedig som vi er vant med fra denne kanten.

Men først et par ord om handlingen: Slaven Django (Jamie Foxx) frigjøres av dusørjegeren og gentlemannen Dr. Schultz (Christoph Waltz), først og fremst fordi han sitter inne med informasjon sistnevnte har behov for. Sammen er de dynamitt, og innkasserer cash mot en rekke kalde kropper. Det endelige målet og den endelige skuddvekslingen dreier seg imidlertid om å finne Djangos kone, som stadig er i lenker hos en ikke spesielt humanistisk anlagt plantasjeeier (Leonardo Di Caprio).

Joda, «Django Unchained» er Tarantions så det holder, hvilket innebærer at den er både smart, fengende og til dels original. I grunn er det underlig at westernsjangeren i såpass liten grad har behandlet slaveriet, og slik sett kan man si at Tarantino denne gang har noe mer av et budskap enn han vanligvis vil påberope seg. I tråd med dette har det dessuten en ganske annen klang når han igjen lar karakterene til stadighet bruke ordet ”nigger”.

Manuset kunne imidlertid kledd litt mer av kompleksiteten og den intrikate historiefortellingen fra «De hensynsløse» og «Pulp Fiction», og har heller ikke den heftige «rett på sak»-følelsen til «Kill Bill».

Den utstrakte dialogen er Tarantino som vi kjenner ham, men ikke så intelligent som når vi elsker ham. Og når Tarantino til og med parafraserer torturscenen fra sin egen debutfilm, tåler han ikke helt sammenligningen med seg selv da han var ung og sulten.

Christoph Waltz gjør en god figur, men spilte nærmest samme rolle med mer finesse i «Inglourious Basterds».. En overspillende Samuel L. Jackson dukker opp i en rolle som er bedre tenkt enn gjennomført, mens Tarantino selv (som tradisjonen tro har gitt seg selv en mindre sympatisk birolle) viser at hans talent verken er skuespill eller australsk aksent. Filmens slemminger for øvrig består av hensynsløse sørstatsgentlemenn (gestaltet av blant annet Don Johnson og nevnte DiCaprio) og deres uflidde pistolmenn – ingen av dem spesielt interessante (selv om Tarantino morer seg med noen incestuøse karaktertrekk hos DiCaprios figur).

Jeg savner med andre ord Tarantinos virkelig gode og originale onde karakterer. Men Jamie Foxx er i det minste et utmerket valg i en kul hovedrolle.

Når alt dette er sagt, skal det igjen presiseres at «Django Unchained» er en underholdende og fascinerede filmopplevelse, som slår mye annet som settes opp på kino langt ned i støvlene. Men jeg venter meg enda mer av en av vår tids mest talentfulle og nyskapende filmskapere.