Tar helt pusten fra deg

Hobbiten - Femhærerslaget - NZ/USA 2014

Regi: Peter Jackson

Med: Martin Freeman, Richard Armitage, Orlando Bloom, Evangeline Lily med flere.

Aldersgrense 11 år

Så var den her, den aller siste Tolkien-filmen fra Peter Jacksons hånd. «Femhærerslaget» oppsummerer selvfølgelig slutten på «Hobbiten», men markerer også inngangen til den «originale» trilogien «Ringenes Herre».

«Hobbiten»-boken er en eventyrbok for barn, om hobbiten Bilbo som blir bedt om å være dvergenes tyv. Deres mål er fjellet som en gang huset deres store rike, og der det ligger gull for evig tid. Men den voktes av dragen Smaug, en minst like gullgrådig kar som kongen Thorin (Richard Armitage).

«Hobbiten» som bok er langt mer uskyldig enn Jacksons noe blodtørstige og oppblåste variant, men temaet er det samme - grådighet. For alle, og spesielt dvergekongen, blir korrupte av gull, og når grådigheten råder er man også ekstra sårbar for onde krefter. I dette tilfellet opptakten til nettopp Ringens eneste herre - den onde trollkraften Sauron.

Da vi forlot «Smaugs ødemark» hadde dvergene nådd fjellet Erebor og klart å slippe den destruktive dragen Smaug (Benedict Cumberbatch) løs.

Han styrer mot Esgaroth, byen på innsjøen, menneskenes by, og helvete bryter virkelig løs. Virkelig - og det er her Jacksons maleriske filmstil nettopp blir så levende.

«Hobbiten - femhærerslaget» er et dundrende, mektig eventyr og en episk avslutning på det som må ha vært en utmattende reise for Jackson og co. Ja, det er nesten så vi er slitne ennå.

Borte er vissvass i skog og ødemark, små morsomheter på bekostning av dverg og mann. Her er fantastiske dyr, latterlige ridedyr og grusomme beist parret med raspeball-fargede orker avlet kun for ett formål - å ødelegge Midgard.

Hobbiten selv, Bilbo (Martin Freeman) trår tilbake når andre mektigere personer trer frem, som Bard drakedreperen i Luke Evans stødige tolkning som må lede sitt folk eller Thorin som spinnes inn i sin egen ondskap. Dvergene trer frem som Midgards redningsmenn, mens alvene, spesielt representert ved Legolas' far Thranduil, avslører sine mindre vakre sider. Forøvrig ypperlig spilt av Lee Pace.

Helter ofres. Helter betviles. Helter finner seg selv. Fansen blir ikke skuffet.

Teknisk sett er «Femhærerslaget» briljant, og langt unna den første «En uventet reise». Jackson spiller på et gjenkjennelige, samtidig som teamet rundt «Hobbiten» både har perfeksjonert den nye teknikken de tok i bruk, og valgt å holde tilbake. Effektbruken bidrar med andre ord til å skyve fortellingen fremover, og står ikke i veien for den.

Peter Jackson har levert en solid, ærverdig, stram og medrivende krigsfilm. Til tider grenser det mot stormannsgalskapen filmen beretter om. Men som avslutning på en vill filmferd kan man ikke be om stort mer.

Selvfølgelig er det litt fristende å si at «Femhærerslaget» er litt lik «Atter en konge» både i tematikk og personutvikling. Sistnevnte mangler også totalt den mer dyptloddende dialogen som «Ringenes Herre» kunne by på, rett og slett fordi bøkene hadde mer å tilby manusforfatterne.

Det er derfor veldig velkomment at Jackson har kuttet omtrent på orkevis og kastet ut alt som kan minne om langhalm. To timer og 24 minutter fyker frem så du omtrent mister pusten, og når slaget er over, er det så du er ør i hodet.

Ikke minst kunne slutten blitt litt «tunga ut av munn», men bare vent og se. I et hull i bakken, bodde en hobbit...God fornøyelse!

Filmen har premiere natt til onsdag 10. desember.

Screen9na04