Tannløs varulv

Rødhette og varulven - Canada/USA 2011. Regi: Catherine Hardwicke. Med: Amanda Seyfried, Shiloh Fernandez, Gary Oldman, Lukas Haas, Max Irons, Virginia Madsen, Billy Burke, Michael Shanks, Julie Christie

Aldersgrense: 11 år (Frarådes barn under 11 år)

«Rødhette og varulven» forsøker å gjenfortelle det gamle folkeeventyret med omtrent samme tittel på en måte som skal få det til å føles som et spin off-produkt av «Twilight»-serien. Men det er unektelig noe mindre erotisk å bli bitt av en varulv enn av en vampyr, og det spørs vel om noen vil bli like bitt av dette kalkulerte og ikke spesielt sjarmerende konseptet.

Jenta med det røde hodeplagget heter i denne utgaven Valerie og spilles av Amanda Seyfried fra «Mamma Mia». Det karakteren ikke er gitt av personlighet, håper sannsynligvis regissør Catherine Hardwicke (som lagde den første «Twilight»-filmen) at Seyfried tar igjen med sine store, uttrykksfulle øyne.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

I all hovedsak uttrykker disse øynene her kjærlighet til den smukke tømmerhoggeren Peter (Shiloh Fernandez), til tross for at foreldrene vil at hun skal gifte seg med den også smukke smeden Henry (Max Irons). Midt i dette grusomme beilerdilemmaet blir Valeries søster drept av en varulv, som har fått blod på tann og akter å utøve sin hårete terror på flere av landsbyens innbyggere.

I følge den tilkalte varulvutdriveren (Gary Oldman) kan hvem som helst iblant dem være den store, stygge ulven. Spørsmålet om udyrets identitet blir dermed filmens store mysterium, som faktisk skaper en viss spenning og usikkerhet.

Filmen evner imidlertid ikke å skape noen form for ektefølt romantikk. Følelsene som oppstår mellom disse tomme karakterene er nemlig så kunstige at de bare overgås av settingen de befinner seg i. Greit nok at dette er et eventyr, men det er likevel forstyrrende at folk i middelalderlandsbyer ett eller annet sted på kontinentet hvor man snakker amerikansk ser ut som de kommer rett fra frisøren til Kristian Valen.

De obligatoriske elementene fra eventyret er heller ikke spesielt elegant integrert i fortellingen. For eksempel dukker bestemors forklaring på hvorfor hun har så store øyne, ører og tenner opp i en drøm.

Det største problemet er imidlertid selve varulven. Åpenbart er den ment å være skummel, trolig skal den også være forførende. Men denne digitale, snakkende og i overført betydning tannløse bikkja ville neppe fått noen ved sine fulle fem til å rope ulv. Ei heller klart å by opp noen som helst til dans - for å prøve meg på et ordspill med referanse til en film med Kevin Costner.

Når alt dette er sagt, skal det innrømmes at jeg i store deler av filmen satt og lurte på hvem som var ulv, selv om jeg tidlig trodde at jeg hadde gjettet det. Dessuten har «Rødhette og varulven» en del brukbar musikk, blant annet av svenske Fever Ray.

Men ellers er det bare å si snipp, snapp, snute til dette eventyret, som er rimelig langt ute.

SE VIDEO AV RØDHETTE OG ULVEN