Tankevekker om misbruk
Glitrende skuespillerprestasjoner rundt et ømtålelig tema gjør at «Mysterious Skin» etterlater deg med følelsen av å få et knyttneveslag i magen.
Mysterious Skin - USA 2004. Regi: Gregg Akari. Med: Joseph Gordon-Levitt, Brady Corbett, Elisabeth Shue, Michelle Trachtenberg med flere.
Aldersgrense 15 år.
Dette er en paralell historie om to gutter som vokser opp i en liten by i Kansas på slutten av 80- begynnelsen av 90-tallet.
8 år gamle Neil er småforelsket i sin pedofile trener. Treneren misbruker Neils tillit og lengsel etter en farsfigur i livet sitt og voldtar og misbruker han jevnlig, noe som fører til at Neil vokser opp til å bli en homofil gutteprostituert.
Jevngamle Brian våkner opp med blodig nese og har mistet hukommelsen etter en Little League-kamp i 1981. Han er overbevist om at han har blitt bortført av utenomjordiske vesener og vokser opp til å bli en innesluttet ung mann som er besatt av å finne ut hva som skjedde med ham som barn.
Regissør Gregg Akari leverer her en sterk, men likevel vakker film basert på Scott Heims roman om to gutters brutale modning. Det er åpenbart at Neil og Brian har lidd samme slags skjebne, men at de velger å takle det på forskjellig måte. For mens Neil har utviklet seg til en kynisk prostituert som drukner seg i sex og dop, skygger Brian unna alt som har med nærhet og seksuell atferd å gjøre.
Først av alt, skuespillerprestasjonene i denne filmen er glitrende. Neil spilles av Joseph Gordon-Levitt (Også kjent fra «10 Things I Hate About You»), Han er strålende som den vakre og uimotståelige, men akk så kyniske gutteprostituerte Neil. Gordon-Levitt er akkurat så kjølig og utilnærmelig og har den rette utstrålingen som rollen tilsier.
Brady Corbet havner litt i skyggen av Joseph Gordon-Levitts prestasjoner, men er absolutt troverdig som den nerdete Brian.
Bob Sage er slesk i rollen som treneren med tynn bart og sleiket hår og huset fullt av leker og junk food.
«Mysterious Skin» er tematisk lik Gus Van Sants«Drugstore Cowboy» og Pedro Almodovars «Bad Education» og jeg hadde samme følelsen etter å ha sett filmen som da jeg så «Requiem For A Dream». Litt sånn aldri mer-følelse.
Samtidig er dette en viktig tankevekker om et viktig tema som absolutt bør sees. Dersom man tåler det.