Tanketom prins på vift

Prince of Persia
USA 2010
Regi: Mike Newell

Med: Jake Gyllenhaal, Gemma Arterton, Ben Kingsley, Alfred Molina, Toby Kebbell, Reece Ritchie, Richard Coyle, Ambika Jois, Gísli Örn Garðarsson, Daud Shah, Ronald Pickup, Luke Beach, Selva Rasalingam, Steve Toussaint

Aldersgrense: 11 år (frarådes barn under 11 år)

(SIDE2): Actioneventyret «Prince of Persia» tar oss med til en fiktiv utgave av det gamle Iran, den gang det het Persia og alle pratet Oxford-engelsk. Prinsen det dreier seg om heter Dastan (Jake Gyllenhaal), og ble adoptert som liten gategutt av den gode perserkongen Sharaman (Ronald Pickup). Som behandlet ham på lik linje med sine to biologiske sønner Garsiv (Toby Kebbell) og Tus (Richard Coyle, i en ganske annen rolle enn han spilte i den fantastisk festlige tv-serien «Coupling»).

Problemer oppstår imidlertid når de tre brødrene i ledtog med sin onkel Nizam (Sir Ben Kingsley) invaderer byen Alamut, i den tro at styresmaktene her skjuler våpen med massiv ødeleggelseskraft. Invasjonen ender med at Sharaman selv blir offer for et attentat, og alle peker mot adoptivsønnen som gjerningsmann. Dermed må Dastan flykte med Alamuts frekke og fagre prinsesse Tamina (Gemma Arterton).

Hun viser seg imidlertid å vokte en svært spesiell dolk, som kan ta folk tilbake i tid og dermed endre begivenhetenes gang. Riktignok kun når den er ladet med en svært spesiell sand.

Denne sanden har gitt filmen sin fulle tittel «Prince of Persia: The Sands of Time», som også er tittelen på dataspillet den er basert på.

Produsent Jerry Bruckheimer og regissør Mike Newell har åpenbart ønsket å lage skikkelig storfilm ut av materialet, noe resultatet lider litt under. Filmen kan for så vidt gi noen positive assosiasjoner til klassiske Hollywood-eventyr satt til det fjerne Midtøsten, men tjener også som eksempel på at det er grenser for hvor mye man bør presse inn i snaue to timers spilletid.

Selv om spesialeffektene er solide (med unntak av noen særdeles flate bilder av Dastan og Tamina i ørkenen, samt at scenene med sanden gjerne kunne vært mer magiske), blir det alt for mye av det gode. Bak så å si hvert klipp skal det dukke opp en ny fare, og får vi omsider et rolig øyeblikk, skal dette fylles med munnrapp flørtekjekling mellom prinsen og prinsessen. Filmen er trolig ment for en nokså ung målgruppe, men den hardt komprimerte og løst strukturerte handlingen vil trolig virke forvirrende på kidsa. Samtidig som filmen fort blir anmasende og utmattende for de voksne. Noe som ikke gjør de dårlig skjulte referansene til politiske aktualiteter mindre malplasserte.

Malplassert kan man dessverre også si om den sympatiske skuespilleren Jake Gyllenhaal, som har latt hår og muskler gro for å prøve seg på en ganske annen type rolle enn de mer tankefulle dramaene han pleier å figurere i. Med det store, runde blikket sitt framstår han her som alt annet enn tankefull. Faktisk får man følelsen av at denne prinsen aldri helt er tilstede - som om han skulle ha forsvunnet til en annen tid.

«Prince of Persia» er et litt for stort sandslått, bygget av sand som ikke er magisk nok til å bli stående i særlig lang tid.