Tabuenes mester

(SIDE2:) Fredag har Todd Solondz' film «Dark Horse» premiere på norske kinoer. Det er altså en film som inneholder lite masturbering, voldtekt og pedofili.

- Det er viktig å utfordre en selv, sier Solondz lakonisk. Men i årevis har denne filmskaperen ikke bare utfordret seg selv, men også oss som tilskuere og ikke minst konvensjoner med sine beksvarte, ganske artige og særdeles velskrevne komeder om tabubelagte emner.

Tråkker over grenser
Som da han fikk Dylan Baker til å fremstå som nærmest menneskelig som pedofil psykiater i filmen «Happiness». Da sønnen hans spør om han vil gjøre med ham som de andre guttene, svarer han;

- Nei. selvfølgelig ikke. Du er jo sønnen min, så det grøsser til på ryggen til tilskueren.

Solondz har vært og er den uavhengige filmskaperen som med sitt helt egne språk tråkker over grenser på mildeste manér. Og på en slik måte at vi følger med. Filmskaperen er ikke bare god på å portrettere nevrotiske kvinner og menn med lyter. Han er også oppsiktvekkende god til å fremstille barns psyke.

- Jeg interesserer meg for emner som tester hvor langt vi er villig til å strekke sympatien vår, sier han til Port Magazine.

Hensynsløst offer
Det var en slik film han for alvor slo igjennom med i 1995. «Welcome to the Dollhouse» var en form for komedie om tenåringer, men ingen tenåringskomedie. Den handlet om hvordan 13 år gamle Dawn ble plaget på skolen. Men Dawn var heller ikke, som mange av Solondz' rollefigurer, bare et offer. Hun var til tider også ganske hensynsløs selv.

Denne evnen til å plassere menneskelige trekk på personer med umenneskelige sider som Dylan Bakers pedofile psykiater, er et av Solondz sterkeste varemerker, og det som også har gjort ham til en favoritt blant mange filmkjennere.

I sin siste norgesklare film, «Dark Horse», er det menn som aldri blir voksne, men som henger på sine store samlinger og ikke flytter ut av gutterommet, som er tema. En film helt uten voldtekt og annet grums, skal vi tro filmskaperen selv.

Egen kontrakt
Solondz er også en av få filmskapere som har i sin kontrakt at filmsensuren i USA, MPAA, ikke kan kreve at han skal klippe i filmene sine. Noe han fikk beskjed om måtte skje, om han ikke ønsket absolutt 18 års aldersgrense, på filmen «Storytelling».

Av den grunn serverte han kinopublikum en stor rød boks over skuespillerne i en scene der en svart og en hvit skuespiller har nokså åpenlys sex. Solondz mente selv at boksen var en seier. Ikke hadde det blitt gjort i amerikansk film før, og det ble ganske tydelig for publikum hva MPAA mente de ikke hadde godt av å se.

Todd Solondz er ikke bare enkel å ta, selv for sine fans. Da han slapp «Palindromes», som ikke bare omhandlet misbruk av barn, men også hadde en hovedrollefigur som fylte sitt liv med å bli gravid, var reaksjonene mildt sagt delte.

Smakløs eller god?
- Solondz' beste, mente noen. - Fantastisk smakløs, mente andre.

Til daglig er ikke Solondz bare filmskaper. Han er også gjesteprofessor i film ved New York Universitys Tisch School of the Arts. Der lærer han studenter manusskriving blant annet.

Og Solondz lærer dem kanskje også noe han ikke helt klarer selv.

- Når noen sier noe fint, blir jeg glad. Når noen skriver noe stygt, blir jeg lei meg. Det irriterer meg at jeg mangler ryggrad, jeg skulle ønske jeg ikke brød meg. Samtidig vil jeg ikke tvinge noen til å se mine filmer. Jeg forlater ofte salen på filmer jeg ikke liker.