Synger gamle sanger om igjen

En due satt på en gren og funderte over tilværelsen

Sverige/Norge/Tyskland/Frankrike 2014

Regi: Roy Andersson

Med: Holder Andersson, Nils Westblom, Charlotta Larsson, Viktor Gyllenberg, Lotti Törnrod, Jonas Gerholm

Aldersgrense: 11 år (egnethet: voksen)

En ny film fra Roy Andersson er intet mindre enn en begivenhet i filmkretser. Da den svenske regissøren slapp den på flere måter fabelaktige tilstandsrapporten fra folkehjemmet ved navn «Sanger fra andre etasje» i 2000, var det hans første spillefilm på hele 25 år. Syv år tok det ham så å følge opp med «Du levende», og ytterligere syv år senere har han nå fullført det han selv anser som en trilogi om det å være menneske med «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen». En film som sågar ble belønnet med selveste Gulløven ved årets filmfestival i Venezia.

Det meste her er slik det var i de to foregående filmene. «En due...» er en slags tragikomedie bestående av en serie tablåer, hvor kameraet står statisk på stativ og klipping uteblir fram til scenen er ferdig. Anderssons umiskjennelige filmatiske verden er (til tross for at det blant annet snakkes i mobiltelefoner) stadig skittengrå med en følelse av innrøkt sekstitall, og fortrinnsvis befolket av relativt overvektige menn godt over sin aldersmessige middagshøyde.

Sentralt denne gang er to handelsreisende i moroartikler som stadig dukker opp, med et vareutvalg som synes å begrense seg til to typer vampyrtenner, en «latterpose» og en gummimaske de kaller «Onkel Entann». «Vi vil hjelpe folk med å ha det gøy», sier de to til stadighet, slik også setningen «Så artig å høre at dere har det bra» gjentas i en rekke telefonsamtaler filmen igjennom. Uten at de grå moromennene – eller noen andre av filmens karakterer, for den saks skyld – sliter nevneverdig på sin egen lattermuskelatur.

Som sedvanlig serveres vi dessuten noen historiske anakronismer, denne gang i form av Karl den tolvte, som kommer ridende inn med sitt kavaleri og minner oss med relativ stor grad av tydelighet om Sveriges fortid som krigende så vel som slavehandlende kolonimakt.

Genistreken «Sanger fra andre etasje» var i sin tid en helt unik og dypt original filmopplevelse, som dannet skole for en rekke imitasjoner – noe ikke minst vi som pleier å dra på Kortfilmfestivalen i Grimstad kan skrive under på. Oppfølgeren «Du levende» opplevdes imidlertid som for mye av en repetisjon, da den aldri tilførte dette særegne universet noe nytt. Og det samme er dessverre tilfellet med denne tredje filmen, som så vidt jeg kan se ikke inneholder noe Andersson ikke allerede har gjort bedre og formulert mer finurlig i de forrige filmene, da først og fremst i «Sanger fra andre etasje».

Jeg tror det hadde hjulpet om Andersson hadde strukket seg lenger for å skape narrative sammenhenger og krysningspunkter mellom de ulike sekvensene – selv om det muligens er å ønske seg at filmskaperen skulle bryte med sin opprinnelige visjon.

Man kan uansett ikke unngå å beundre den nydelig orkestrerte og tidvis svært kompliserte utførelsen av disse scenene, som Andersson gjennom de siste årene har perfeksjonert i sitt eget filmstudio. Samt på Fornebu, hvor en mindre del av filmen er spilt inn (den er en samproduksjon med blant annet Norge).

Like fullt føles det som Andersson har mistet noe av sin relevans, og at noen av hans etterfølgere –her tenker jeg ikke minst på Ruben Östlund – for tiden lager mer interessante og tankevekkene filmer enn sitt gamle forbilde.

Nå som trilogien er avsluttet, er det imidlertid kanskje håp om at Andersson igjen vil overraske oss med noe fullstendig nytt og banebrytende – om nye syv års tid.