Syndig gjentakelse
Ni år etter første film er fint lite forandret i hardkokte og lastefulle Sin City.
I 2004 kom «Sin City», hvor Robert Rodriguez og Frank Miller samarbeidet om å adaptere sistnevntes sterkt «film noir» -inspirerte tegneserie med samme navn til filmduken. Med banebrytende hjelp av spesialeffekter (filmen var i sin helhet filmet mot blåskjerm) skapte de en særdeles stilisert film så tett på sitt tegnede opphav at den ikke lignet noen tidligere seriestripebasert film.
Ni år senere kommer omsider den mye omtalte og for mange etterlengtede oppfølgeren. Fint lite har imidlertid endret seg, bortsett fra at man har tatt i bruk det nærmest obligatoriske 3D-formatet.
«Frank Miller’s Sin City: A Dame To Kill For» byr på mer eller mindre gledelige gjensyn med en rekke av de gamle kjenningene, i tre relativt adskilte historier fra den syndige og lastefulle byen. Dwight (denne gang spilt av Josh Brolin istedenfor Clive Owen) møter igjen sin gamle flamme Ava (Eva Green i sin mest avkledde rolle siden «The Dreamers») , bare for å brenne seg stygt og deretter søke hevn. Den unge gambleren Johnny (Joseph Gordon-Levitt) setter seg ved pokerbordet til den gjennomslemme senator Roark (Powers Boothe), og selv om han har hell i spill ender Johnny opp med å ville hevne seg på sin motspiller. Mens nattklubbdanseren Nancy (Jessica Alba) har havnet på flaska etter tapet av sin kjære Hartigan (Bruce Willis), men mest av alt tørster også hun etter hevn.
Alle bilder: Rico Torres/SF Norge AS
Som sagt, det meste er som før i Sin City. Mennene er hardkokte, damene er lettkledde (som oftest er de strippere og/eller prostituerte) og gjerne også hardkokte, og alle har sine arr på sjela og sin altoppslukende hevntørst. Muligens med unntak av hardkokte Marv (Mickey Rourke), som er et slags lim mellom historiene og drives mer av en generell vilje til vold. Men heller ikke han sier nei til et realt hevntokt når sjansen først byr seg.
Med et så særpreget og på alle måter helhetlig gjennomført univers, ville det sannsynligvis være feil å endre for mye fra forrige gang. Og som en ekstrem formøvelse, hvor poenget først og fremst er å lage en så tegneserieaktig film som overhodet mulig, er «Frank Miller´s Sin City: A Dame to Kill For» fascinerende nok.
Alle bilder: Rico Torres/SF Norge AS
Ikke desto mindre har jeg de samme innvendingene til «A Dame to Kill For» som jeg hadde til den første filmen. Her er det minimalt å hente under den stilrene og lekre overflaten, og historiene blir etter hvert ganske så monotone i sin volds-, sex- og sjangerklisjédrevne enkelhet. I likhet med sin forgjenger ville denne filmen antakelig hatt godt av en tettere og mer intrikat sammenveving av de ulike handlingslinjene – som i «Pulp Fiction», en film det ikke er unaturlig å sammenligne med. Da kunne strukturen i tillegg til stilen være en fascinasjon i seg selv, og en nødvendig kompensasjon for en ellers påtrengende mangel på kompleksitet.
Men for all del, det er så absolutt underholdende nok å vende tilbake til denne mørke, ultravoldelige og forunderlige byen, som man åpenbart ikke forlater uten å ha fått alvorlig skader av den. For så å vende tilbake for å ta hevn.
