Svindlere med syttitallsstil

American Hustle - USA 2013. Regi: David O. Russell. Med: Christian Bale, Jeremy Renner, Amy Adams, Bradley Cooper, Robert De Niro, Jennifer Lawrence, Jack Huston

Terningkast 4

Selv om ”American Hustle” hevder innledningsvis at noen av hendelsene faktisk er hentet fra virkeligheten, forteller den en skikkelig røverhistorie av typen som ofte gjør seg på film: Nemlig den som dreier seg om svindlere, fortrinnsvis med stil. For å gestalte disse og det øvrige rollegalleriet har filmskaper David O. Russell (”Tre konger”, ”I Heart Huckabees”) dessuten samlet et skuespillertopplag bestående av Christian Bale og Amy Adams, som han jobbet med i ”The Fighter”, Bradley Cooper og Jennifer Lawrence, som han hjalp til nye høyder i ”Silver Linings Playbook”, samt storheter som Jeremy Renner, Louis C. K. og Robert De Niro (sistnevnte også fra ”Silver Linings Playbook”, når jeg tenker meg om).

Det skader heller ikke at handlingen er lagt til det dekadente og på flere måter hårete syttitallet.

Bale og Adams spiller henholdsvis Irving Rosenfeld og Sydney Prosser, et nyforelsket par i svindel som ”hjelper” folk i økonomiske vanskeligheter med å skaffe lån de ellers ikke ville fått (og heller ikke kommer til å få), mot et mindre, ikke refunderbart, honorar. Når taskespillet deres blir avslørt av den streberske FBI-agenten Richie DiMaso (Cooper), tvinges turtelduene til å samarbeide med etterforskningsbyrået for å fange noen større fisker, og snart får de selveste borgermesteren (Renner) på kroken. Men oppdraget blir ikke enklere av at den sympatiske politikeren utvikler et genuint vennskap med Irving, som heller ikke får varmere føtter av at de etter hvert også skal prøve seg på noen ordentlig farlige mafiakarer. Ei heller av at Sydney synes å ha en gryende romanse på gang med agent Richie. Mens Irving på sin side stadig føler en viss forpliktelse ovenfor sin kone Rosalyn (Lawrence), som er en ekstremt løs kanon som når som helst kan fyre i vei fra dekk.

Filmen starter med en inngående skildring av Irvings arbeid med å legge på plass sin fete hentesveis, som i likhet med de andre sentrale karakterenes syttitallsfrisyrer skal bli et bilde på at disse hundene ikke bør skues på hårene. I tillegg til å sette tonen umiddelbart for filmens heftige tidskoloritt. Det må riktignok innvendes at ”American Hustle” tidvis blir litt for opptatt av de tidstypiske sveisene, klærne og interiørene, og dermed mister noe fokus på selve handlingen. Ikke minst savnet jeg et mer forførende innblikk i det i det glade svindlerlivet før det begynner å gå skeis, hvilket sannsynligvis hadde skapt et enda sterkere engasjement for karakterene. Likeledes kunne nok vennskapet mellom Irving og borgermesteren ha vært sterkere skildret.

Når det er sagt, er ”American Hustle” en energisk, smart og svært underholdende film. Den kan sågar gi assosiasjoner til store titler som P. T. Andersons ”Boogie Nights” og ”Mafiabrødre” og ”Casino” av Scorsese, selv om Russells uttrykk ligger tettere på karakterene, med et noe mer (for å tøye begrepet en del) kammerspillaktig og klaustrofobisk resultat. Han skal dessuten berømmes for å få fram det beste i sitt imponerende skuespillerensemble, som alle synes å stortrives i sine roller. Ikke minst gjelder dette Christian Bale, som viser seg fra en mer middelaldrende og kvapsete side. Det virker for øvrig som han har modellert talemåten sin etter Robert De Niro fra perioden handlingen utspiller seg, hvilket gir en slags bonus når legenden selv dukker opp etter hvert.

”American Hustle” er både spennende og morsom, så det er ingen grunn til å føle seg lurt om man har investert sparepengene sine i et kinobesøk. Men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at filmen muligens kunne ha vært enda smartere og enda mer forførende.