Strandidyll uten dybde

Små, Hvite Løgner – Frankrike, 2010. Originaltittel: Les Petits Mouchoirs. Regi og Manus: Guillaume Canet. Med: François Cluzet, Marion Cotillard, Benoit Magimel, Gilles Lellouche, Jean Dujardin, Laurent Lafitte, Valerie Bonneton, Pascale Arbillot

Aldersgrense 11 år

Regissør Guillaume Canet har høstet flotte kritikker for sin ensemblefilm «Små, Hvite Løgner» i hjemlandet og nå er den klar for norske lerreter.

En vennegjeng drar hvert år sammen til et sommerhus der de nyter havet, god mat, vin og hverandre. Når den ene vennen, Ludo (Jean Dujardin, kjent fra Oscar-vinneren «The Artist») ender opp i en brutal trafikkulykke, blir vennegjengen rystet, men ikke nok til at de avlyser ferien. Denne sommeren blir dóg annerledes enn hva de ser for seg da alle løgnene og hemmelighetene de har holdt skjult overfor hverandre kommer til overflaten.

Historien i filmen er grei nok, selv om det ikke spesielt mye nytt vi blir introdusert for. Man blir og fort kjent med alle karakterene. Fra den irriterte hotelleieren Max (François Cluzet), pothodet Marie (Marion Cotillard), familiefaren Vincent (Benoit Magimel) som strever med sine følelser for Max, skuespilleren Eric (Gilles Lellouche) og den kjærlighetssyke Antoine (Laurent Lafitte). Premissene for alle karakterene blir også introdusert kjapt og selv om man skjønner hvor de fleste historiene vil ende, så blir man først interessert nok til å synke dypere ned i kinosetet.

Dessverre er filmen herfra og ut så inderlig platt! Karakterene er ensidige og enkle. Som tilskuer er du allerede skeptisk til disse som menneskene siden de forlater en av sine beste venner i sykesengen for å slikke sol. Denne skepsisen blir ikke taklet godt nok, og man får aldri den sympatien som er nødvendig for at man er nysgjerrig helt fram til rulleteksten. Det drikkes vin, mimres og juges i gode to timer. Det blir som en uendelig lang hyttetur med mennesker man ikke liker.

Det er likevel noen fine øyeblikk i «Små, Hvite Løgner» som sjarmerer og burde bringe fram smilet hos de fleste. Men så er det tilbake til småkrangling, vindrikking og strandfester.

Heldigvis er det en dramatisk konfrontasjon mellom vennegjengen og en birolle som får konsekvenser. Rolleprestasjonene er greie til tross for karakterenes drastiske mangel på kompleksitet. Gode skuespillere som disse hadde fortjent et bedre manus og mer å spille på.

«Små, Hvite Løgner» kunne blitt ordentlig fin, hvis man hadde vært langt strengere med klippingen og ikke latt Guillaume Canet styre skuta alene. Uheldigvis sitter han igjen med en altfor lang film som aldri når de høyder han strever etter.