Storslått og tung

Godzilla - USA/Japan 2014
. Regi: Gareth Edwards
. Med: Aaron Taylor-Johnson, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen, Voctor Rasuk, Juliette Binoche, Sally Hawkins, Ken Watanabe, Sally Hawkins, David Strathairn, Victor Rasuk


Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksne)

Alt skal resirkuleres, ikke minst for å lage amerikanske storfilmer, og nå skal altså det opprinnelig japanske kjempemonsteret Godzilla fødes på ny for å rasere store deler av verden slik vi kjenner den. Regien denne gang er ved britiske Gareth Edwards, som har tatt et gedigent sprang fra sin mikrobudsjetterte spillefilmdebut ”Monsters” til denne 160 millioner dollar dyre gigantproduksjonen. Unektelig et spennende valg av regissør.

Godzilla kom opprinnelig til verden noen år etter at Japan ble offer for amerikanernes atombomber, og spiller følgelig på frykten for denne teknologiens konsekvenser. Handlingen i den nye filmen tar utgangspunkt i en ulykke på et atomkraftverk på slutten av nittitallet, hvor vitenskapsmannen Joe Ford (Bryan ”Walter White” Cranston) mistet sin kone (Juliette Binoche). Femten år etter er han stadig ravende opptatt av å bevise at ulykken ikke skyldtes «naturlige årsaker», og etter hvert får han sin opprinnelig skeptiske og distanserte sønn (Aaron Taylor-Johnson) til å ane de samme uglene i den radioaktive mosen.

Snart skal imidlertid anslagene til dypereliggende konspirasjoner få mindre betydning, når vi mer enn aner konturene av den ikoniske kjempeøgla. Samt et par andre dataanimerte vesener, som virker mer inspirert av nylige avdøde H. R. Gigers skaperverk.

Riktignok prøver filmen seg på en gradvis og ikke alt for hurtig opptrapping av de største monsterscenene, ikke helt ulikt Edwards’ nyskapende debutfilm. Som i ”Monsters” har man dessuten ønsket å legge mer vekt på karakterene enn man vanligvis ser i denne sjangeren. Tanken er så absolutt god, men dessverre fungerer det ikke helt i praksis. Både fordi karakterene er for underutviklede og B-film-pregede til at de egentlig fortjener så mye plass, og ofte reduseres til leverandører av mer eller mindre nødvendig informasjon til publikum gjennom sine eksposisjonsladde replikker. Og fordi menneskene i filmen til syvende sist er dømt til å stå på sidelinja og bevitne de monstrøse begivenhetene, uansett hvor mye man har prøvd å forankre det hele i menneskelige relasjoner.

Sympatisk nok ønsker filmen åpenbart å si noe om menneskets forhold til naturen, men i disse miljøkatastrofetider kunne det økofilosofiske budskapet strengt tatt ha vært klarere.

Rollelista er full av talent og spreke valg, men skuespillerne har altså ikke fått all verdens med karaktertrekk å spille på. Særlig skuffende er det at Aaron Taylor-Johnson (”Kick-Ass”, ”Nowhere Boy”) er et såpass pregløst midtpunkt for fortellingen, og plottet om hans vei mot gjenforening med kone og barn kjennes både påklistret og lite nødvendig.

De fleste publikummere oppsøker naturligvis en slik film for å se store monstre utøve enda større ødeleggelser. I så måte leverer «Godzilla», med sine kyndig utførte og storslage CGI-scener (Edwards arbeidet sågar selv med spesialeffekter før han begynte å regissere), selv om den tidvis kjennes litt stor og tung, og noen av sekvensene er i overkant mørke (et ikke uvanlig problem for 3D-formatet).

Regissøren skal dessuten ha ros for for å tilføre en viss visuell poesi midt oppe i noen av de verste herjingene, og for forsøket på å la det være noenlunde stille før de uunngåelige, største stormene. Likevel må det sies at vi har blitt ganske blaserte når det kommer til slike voldsomme katastrofeklimaks på film, og «Godzilla» har ikke helt særpreg nok til å skille seg fra de etter hvert ganske hyppige monsterangrepene mot menneskeheten.

Men det er vel ikke utenkelig at det kommer en oppfølger eller to. I så fall må gjerne Gareth Edwards få bli i registolen, med sin vilje til å tenke litt nytt og annerledes om en sjanger som stadig brøler etter fornyelse.