Stjerner til alle kanter
Politisk drama, personlig drama og tidvis ganske festlig. «Bobby» er et overflødighetshorn av et stjernesensemble du må få med deg.
Bobby – USA 2006. Regi: Emilio Estevez. Med Martin Sheen, Lawrence Fishburne, Anthony Hopkins, Harry Belafonte, Elijah Wood, Lindsay Lohan, Vil Valderama, Helen Hunt, Sharon Stone, William Macy, Demi Moore, Ashton Kutcher.
Aldersgrense 11 år
Robert Kennedy jr var en helt for mange. I 1968 ble han skutt på Ambassador Hotell i Los Angeles. Flere gjester i selskapet ble truffet. Dette er historien om menneskene som bodde på hotellet forut og under hendelsen.
LES OGSÅ:En helt ny Sharon Stone
Emilio Estevez, for de mange mest kjent som 80-tallshelt i «St. Elmos Fire» og «Breakfast Club» har skrevet og regissert en engasjerende historie han føler dypt og muligens litt interlig naivt for - og der store navn har tatt ørsmå roller. 22 stjerner befester de høyst forskjellige menneskene som alle på et eller annet vis er knyttet til den nesten usynlige Robert Kennedy.
Vi følger dem i en politisk, omveltende tid med deres egen historie, enten det er den unge mannen (Elijah Wood) som gifter seg for å unngå å bli sendt til Vietnam, eller det er den alkoholiserte utrangerte varietésangerinnen (Demi Moore) og den frustrerte kosmetologkona til hotelldirektøren (Sharon Stone). Stone gjør her en fantastisk prestasjon som den utdankede kona som ønsker å beholde litt verdighet.
Rundt den stadig mer entusiastiske stemningen som vokser fordi senator Kennedy skal komme, veves ulike historier med temaer som rasisme, kjærlighet, fri sex, fri dop og hva det måtte være. Og for tilskuere stiger spenningen fordi man vet at det uungåelige attentatet er i gjære.
«Bobby» er en fascinerende, menneskelig og dramatisk historie der skuespillerne gjør en glimrende innsats og der det hele tidvis også er fullt av humor. Estevez maler imidlertid tidvis med så bred pensel at man føler seg litt satt på skolebenken.
Det hele er filmet delvis med håndholdt kamera som gir en halvdokumentarisk effekt, men dette er altså ren fiksjon. Om filmen ikke handler om Kennedy, er den tydelig i å fortelle at 1968 var en tid da mannen i gata trodde han kunne være med på å gjøre endringer i verden (og etter hvert ble hørt). I så måte skal den nok både fungere som et – om ikke politisk – så moralsk speil for dagens publikum.
Men mest av alt er det en velspilt flott film med et stjernensemble du bare bør se.