Sterkt om massedrap
En rett på sak dramatisering om det hvite menneskets unnfallenhet og FNs fallit især under massmordet i Rwanda.
Shooting Dogs – Storbritannia 2006. Regi: Michael Caton-Jones. Med John Hurt, Hugh Dancy, David Gyasi, Dominique Horwitz
Aldersgrense 15 år
For et par år siden kom den usannsynlig sterke «Hotel Rwanda» om hotelldirektøren Paul Rusesabagina som ikke var spesielt idealistisk av natur, men som reddet sin familie og nesten 1000 mennesker han tok inn i sitt hotell ved å cashe inn tjeneste hutu-generaler skyldte ham.
Pater Christopher og de andre i skolen han drev var også et oppholdssted for en FN-tropp. Så da massemordet begynte, flyktet over 2000 mennesker inn i skolen. Her ble de tatt vare på, helt til den dagen FN-kapteinen fikk i oppdrag å evakuere.
Historien fra «Hotel Rwanda» gjentar seg på sett og vis i denne filmen. Et totalt lammet FN som ikke løfter et våpen mens folk blir slaktet ned i synlig avstand fra skoledøren. Og det vestlige menneskets naivisme i Hugh Dancys skikkelse – læreren som bare har et hvileår – og som lover yndlingseleven at alt skal bli bra. Men som ender opp på et lasteplan flyktende fra alle menneskene han ville redde - som han ikke maktet å gjøre noe med.
«Shooting Dogs» er ikke så voldsomt følelsesmessig sjokkerende som «Hotel Rwanda», kanskje mest fordi man skammet seg så skrekkelig der man satt i kinosalen den gang – og kanskje fordi man nå kjenner historien fra før av. Men samtidig er dette en like viktig film, fordi den tydelig viser hva som skjedde med de som ikke hadde noen tjeneste å innkassere hos hutuer med vilje til å se en annen vei.
Og den er syrligere og beskere.
- Jeg gråt hver kveld over de døde bosniske kvinnene fordi de alle kunne vært min bestemor. Her nede har jeg ikke felt en tåre. Det er jo bare døde afrikanere, sier filmens BBC-reporter. Før hun legger til; - For en ting å si.
Ja, for en skamfull ting å si, men var det kanskje derfor FN forsøkte å vri seg unna i ettertid. FN har plikt til å gripe inn når nedslaktning foregår. Det døde mellom 800 og 900.000 rwandere før FN gjorde noe.
Mens «Hotel Rwanda» feiret at Rusesabaginas triks reddet over 1000 personer, har ikke de som «Shooting Dogs» handler om noe å feire overhode.
Ekstra inntrykk gjør det at «Shooting Dogs» er spilt inn på skolen der massakren fant sted, bak kamera har det stått mennesker som enten var der eller hadde slektninger som ble slaktet rett ved.