Statsministerens påske
Jonas Gahr Støre glemmer aldri farens ord på sykehjemmet
Påsken er tid for ettertanke for Jonas Gahr Støre. Aller helst går tankene til de nærmeste; kona Marit, deres tre barn, søstrene, og hans avdøde mor og far.
– Mor og far leide en liten seter oppunder Hallingskarvet ved Hovet i Hol kommune, minnes Jonas Gahr Støre (61).
Statsministeren sitter tilbakelent i stolen foran peisen i første etasje av statsministerboligen. Denne delen brukes oftest til representasjon, og Jonas har gjerne frokost- og middagsmøter her.
De to øverste etasjene er forbeholdt ham og kona Marit Slagsvold (59). I dag er det Her og Nå som gjester statsministeren, som er i gang med å fortelle om sin barndoms påske.
– Det var en liten tømmerkoie hvor det snødde inn når det blåste, så det var enkle forhold. Det er der jeg har mine første påskeminner fra, forteller han.
Foreldrene Ulf og Unni
Jonas er sønn av Ulf Jonas Støre (1925–2017) og Unni Gahr (1931–2021) og har storesøstrene Carin Elisabeth og Unni Catherine. Når høytiden kom, dro de i samlet flokk til den lille fjellbygda i Hallingdal. Moren til Jonas hadde problemer med ryggen, så det var familiefaren som tok de største løftene, og sørget for at de kom helskinnet fram.
– For å komme dit måtte vi trekke på skikjelke, så det var ganske strabasiøst. For trebarnsforeldre må det ha vært ganske mye styr, men jeg husker at det var veldig stort for meg. Det er noe med å kose seg inne i en sånn peisvarmet seter. Det var sikkert mye kjedelig vær også, men når jeg tenker tilbake nå, er det de fantastisk flotte påskedagene hvor du kunne gå de lange turene opp på Hallingskarvet, jeg husker, sier han.
Det er særlig fra faren at Jonas har arvet skigleden. Det var aldri noe press, men heller det Jonas omtaler som «klokt foreldreengasjement».
– Det var veldig mye lek med venner på fjellet. Dette var jo før denne tiden med Internett og skjermer, sier han og trommer med pekefingeren på mobiltelefonen på det runde bordet foran ham.
– Da jeg var liten, handlet det om å være ute. Det høres nesten litt fremmed ut i dag, men det var kortspill om kvelden og ute om dagen.
Les også: Jonas Gahr Støre avslører sin iskalde juletradisjon
Jonas i Forsvaret
Faren til Jonas arbeidet som skipsmekler, og statsministeren forteller at man kunne stille klokken etter når han kom hjem med banen. Moren tjenestegjorde en stund som bibliotekar på et sykehus, med planer om å utdanne seg til dette i voksen alder. Ryggproblemene satte imidlertid en stopper for det, så Unni var for det meste hjemmeværende husmor.
– Mine søstre og jeg hadde foreldre som var veldig til stede for oss, og vi var veldig til stede i hverandres liv. Jeg bruker å si at «familien er luften du puster inn», og mange av de verdiene jeg har hatt med meg senere i livet, kommer nettopp derfra. Det aller viktigste er flokkens betydning, og det å stille opp for hverandre og å gi hverandre omsorg, understreker 61-åringen.
Da tiden ble moden for å flytte hjemmefra, valgte Jonas først å tjenestegjøre to år i Forsvaret. Han utdannet seg ved Sjøkrigsskolen, og tilbrakte ett år på aktivt fartøy som fenrik. Også faren til Jonas tjenestegjorde utover normal vernepliktstid.
Ulf Jonas Støre var 15 år gammel da Norge ble okkupert. Etter at Norge ble atter fritt, gikk han inn i Tysklandsbrigaden, som under britisk kommando deltok i den allierte etterkrigsokkupasjonen av Tyskland.
– Faren min leste veldig mye, og han loggførte alle bøkene han hadde lest. Når jeg sitter og blar i den loggboken, ser jeg at halvparten av bøkene omhandler andre verdenskrig, både på norsk og på engelsk. Krigen ble med ham hele livet, forteller Jonas.
Les også: Snåsamannens ukjente krigsinnsats
«Kongens nei»
Et av de siste minnene han har av faren sin, er da han i 2016 hentet ham på sykehjemmet og kjørte ham i rullestol for å se «Kongens nei» på Colosseum kino sammen.
– Hva tror du faren din ville tenke om situasjonen i Europa nå?
– Jeg tror han ville syntes det var veldig dramatisk. Han var veldig interessert i hva som skjedde i internasjonal politikk, spesielt etter å ha studert ett år i Amerika. Og bildene og inntrykkene som kommer fra krigen nå, ville vekket minner. Det ville bekreftet at det ikke er alt som går framover.
Etter å ha avtjent verneplikten, satte Jonas kursen for Paris. På tross av sine da begrensede franskkunnskaper, ville han studere statsvitenskap ved det velrenommerte universitetet Institut d›études politiques de Paris, bedre kjent som Sciences Po.
Hele seks av de åtte siste franske presidentene har sin utdannelse herfra, i tillegg til motedesigneren Christian Dior og grunnleggeren av de moderne olympiske leker, Pierre de Coubertin. For å nevne noen.
– Det ble en veldig kamp for å komme meg igjennom med det fransknivået jeg hadde, men gleden ble desto større da jeg etter hvert skjønte at jeg faktisk satt og lærte og kunne ta ut engasjementet mitt på et annet språk. Men jeg måtte være litt taktisk når jeg skrev, så det ble mange korte og enkle setninger, humrer han.
Les også: (+) Alle trodde at Einar var død
Bodde i Paris
Jonas smiler når han tenker tilbake på tiden i Paris, en by han fremdeles sier han kjenner seg hjemme i. Men han husker også de enorme forskjellene som var i Frankrike, og som han ikke hadde opplevd hjemme i Norge.
– Jeg bruker å si at jeg ble sosialdemokrat gjennom modning, og Arbeiderparti-medlem gjennom beslutning. Arbeiderpartiet meldte jeg meg først inn i da jeg var 35, men da jeg studerte i Frankrike så jeg for første gang landet mitt utenfra. Det var da jeg virkelig forsto betydningen av det norske velferdssamfunnet. Jeg er fortsatt veldig glad i Frankrike, men store deler av forstedene i Paris har ganske dårlige boforhold, og forskjellene er veldig synlige i gatebildet, sier Jonas.
– Vi har også en tillitskultur i det norske samfunnet, som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Det at vi kan finne sammen om brede løsninger. Det tror jeg vi har sett spesielt i pandemitiden, som vi har klart oss gjennom uten store demonstrasjoner. Vi har taklet vaksinering og ikke-vaksinering på en måte som ikke har skapt de skarpe konfliktene. Det tror jeg er begrunnet i tillit, og også en av grunnene til at vi har forholdsvis små forskjeller her hjemme. Vi kjenner oss igjen i hverandres liv.
Jonas meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1995, mens han jobbet som rådgiver ved Statsministerens kontor. Han hadde vokst opp i en bydel hvor de aller fleste stemte blått, men også foreldrene ble rødere med årene.
– Hva tenkte Marit om at du stadig ble mer politisk aktiv?
– Vi har jo vært sammen siden 1981, så vi har passert 40 år. Jeg tror hun har kjent igjen den samme gutten og engasjementet hele veien. Det er en reise vi har vært på sammen. Ikke at vi mener det samme om alt – vi har valgt litt ulike veier og fordypninger – men vi har felles verdier.
Les også: – Vi har pratet en del om døden
Vil ta imot ukrainske flyktninger
Støre forteller at det viktigste for ham nå, er å ta Norge trygt igjennom krisen i Europa. Vi skal ta imot ukrainske flyktninger, og det er økonomisk usikkerhet i kjølvannet av pandemien.
– Som statsminister må du møte verden som den er, og det jeg ønsker å oppnå nå, er at vi klarer å møte de utfordringene vi står overfor på en måte som ikke rammer sårbare mennesker. At vi fremdeles er trygge, og at vi som land fortsatt kan utvikle oss.
Statsministeren har selv opplevd at hans egne, ressurssterke foreldre, ble sårbare på sine eldre dager. Da faren brakk hoften og moren begynte å bli glemsk, kunne de ikke lenger bo alene – og de flyttet sammen inn på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.
– For far, som var helt klar, var det å gå fra å leve i eget hjem til å bo på et rom på et sykehjem en stor, dramatisk fase i livet. Han levde der i tre år. Mor i ytterligere fire år, forteller Jonas, og er full av lovord om den hjelpen de fikk.
– Jeg gikk ut og inn der i syv år, ble kjent med dem som jobbet der og så hvilken jobb de gjorde. Jeg så hvor mye de har å gjøre, og hvordan de likevel klarte å gi omsorg i situasjoner som kunne være ganske fortvilte.
Jonas bemerker også hvor mange som jobbet der som ikke var født i Norge.
– Jeg husker jeg satt med far på rommet og hørte på Dagsnytt 18 på radioen, og så var det en politiker som sa at «Velferdsstaten kommer til å knele på grunn av innvandringen». Da husker jeg far sa at «Han som sier det … Han har ikke vært her». For der fungerte velferdsstaten nettopp på grunn av innvandringen. Det var folk som var kommet langveis fra i mange av jobbene, og de behandlet menneskene som bodde der på en veldig respektfull og fin måte.
Les også: Kvinnene som styrer Norden
Gift med en prest
Unni Gahr gikk bort i januar i fjor. På grunn av morens demens, måtte de finne det Jonas tidligere har omtalt som en egen tone og rytme sammen. Mindre samtale, og mer samvær. Kaffekoppene, kakestykkene og musikken de lyttet til sammen ble ekstra viktig. Det er kontrast til barndommens familieliv og turene til Hallingdal, som innledet samtalen i statsministerboligen denne dagen, men for Jonas er det viktig at barndomstradisjonen skal få leve videre.
– Marit og jeg er veldig opptatt av å videreføre tradisjonen med familiesamling og fjelltur på ski. Hvis det er godt vintervær, reiser vi sammen med barna til Nummedal, hvor vi har familiehytte. Yngstemann bor og studerer riktignok i England, så det er litt usikkert med ham. Men ellers er det to barn med kjærester og to barnebarn.
Noe tid til åndelig refleksjon blir det også.
– Jeg jo gift med en prest, så troen er selvsagt også til stede i påsken. Bibelhistorien, som òg er en del av vår kulturhistorie, er spennende å gå inn i, spesielt når det kommer til påsken. Det er noen av livets store spørsmål og handler både om tilgivelse og nye muligheter, som betyr noe i hverdagen for oss alle. Det handler ikke nødvendigvis bare om tro. Og jeg synes påskeuken, som jo kalles «den stille uke», er en god tid for ettertanke. Det er noe med roen i den uken som er fin.
Denne saken ble første gang publisert 13/04 2022.
