Stakkars mannen
Andreas er litt mer besværlig enn andre beboere i et heller følelsesløst og smakløst samfunn. Sånt blir det trøbbel av, særlig for en med identitetsproblemer.
Den brysomme mannen – Norge 2006. Regi: Jens Lien. Med: Trond Fausa Aurvåg, Petronella Barker, Birgitte Larsen, Johannes Joner, Per Schaanning og Ellen Horn.
Aldersgrense: 15 år.
En mørk og absurd verden fra duoen Jens Lien og Per Schreiner har blitt en ganske fornøyelig film med Trond Fausa Aurvåg i hovedrollen. I tillegg har vel aldri Oslo vært portrettert like trist og kjedelig. Selv en flott villa under kontinuerlig oppussing virker som et trasig sted, særlig med sine livløse beboere.
Til tross for et ulidelig kjedelig liv er det allikevel litt håp innimellom de mange kalde scenene. Regnskapsføreren Andreas forelsker seg, samtidig som han finner et hull med lyd nede i en kjeller. Trangen til å bryte ut fra et strømlinjeformet liv, uten oppturer og nedturer, sitter dypt hos denne ellers så sindige karen. Andreas har tydeligvis det lille ekstra som skal til for å teste ut noen grense.
Gevinsten er i dette tilfellet smaken av bestemors beste bakst. En kringle som ikke noen drink kommer opp mot på byens barer.
Ellers er det ingen mangel på hendelser som vanligvis skulle fått i gang de mest ekstreme reaksjoner. Her smerten helt borte når t-banen kjører over deg for ente gang og sex virker mindre sexy enn en blomsterpotte på kontorpulten.
Surrealismen tar virkelig av når sekvenser med selvpåførte skader når nye høyder. Vi er virkelig vitne til en manns liv i en ytterst fremmed verden.
Tidligere har Lien og Schreiner samarbeidet om kortfilmene «Døren som ikke smakk» og «Naturlige briller». I deres første langfilm er det meste absurd, men ikke alltid like komisk. Det blir litt dødt innimellom alle situasjonene og da er det ikke nok med vakker filming av triste rekvisitter i stilfulle omgivelser. Det følelsesløse burde kanskje vært dratt mer ut til det ekstreme.
Sjelløse mennesker er det jo i utgangspunktet vanskelig å få noe særlig ut av. Denne norske versjonen er et hederlig forsøk på å fortelle en historie som gir et lite spark til det glatte og velfriserte samfunnet vi ofte streber etter. Samtiden blir her presentert på en heller konfliktfylt måte, og forhåpentligvis gjør vi samfunnet mer fargerikt allerede på vei hjem fra kinoen.