Spørsmålet fra sønnen endret Maibritt Saerens

Maibritt Saerens er en kjent, dansk skuespiller. Hun er for norske tv-seere best kjent for sin rolle som «Søs» i den danske TV-serien «Krøniken» som gikk på NRK og serien «Sommerdahl-mordene» som sendes på TV 2.

I dette intervjuet åpner hun opp om livet frem til i dag.

 Hvilken vei var den første du gikk på?

- Jeg vokste opp i Hellestien i en enebolig fra 70-tallet i Silkeborg. Og det har helt sikkert vært her jeg tok mine første skritt. I enden av veien lå en liten grussti som ledet inn i en skog av store, gamle bøketrær. 

Jeg hadde utsikt til den skogen fra rommet mitt, og de fleste barn ville nok ha trukket for gardinene om kvelden. En skog er jo litt skummel når den blir mørk.

Men jeg elsket utsikten min. Og jeg kan huske hvordan jeg som barn lå i sengen min og elsket når månelyset traff ansiktet mitt. Særlig når det var fullmåne. Det føltes som et måneskinnstegn. Det var ingen som hadde fortalt meg at en slik måne kunne være skummel, så jeg opplevde den bare som vakker, nærmest rørende.

Jeg var den yngste av tre i en veldig klassisk kjernefamilie med en far og en mor som aldri hoppet med på 68-bevegelsens ungdomsopprør, men holdt fast ved klassiske dyder og tradisjonelle verdier og normer. Det var et pent hjem i en pen by, og jeg tror også jeg prøvde å være en pen jente. 

Jeg lyktes med det langt på vei. Likevel har jeg nok alltid kjent en annen streng i meg. Noe kreativt og kunstnerisk. Det var noe som ulmet i meg, som jeg ikke helt forsto som barn. En trang til frihet, villskap og det rebelske.

Hvordan fant du din levevei?

- Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en idé om at jeg skulle være forretningskvinne. Så jeg begynte på handelshøyskolen. Det var noen litt besynderlige år. For mens jeg prøvde å tilpasse meg, gjorde jeg også noen halvhjertede forsøk på å skille meg ut. Det var ganske tamme forsøk på å være punker.

Jeg hadde husblas i håret og spilte 'The Cure'. Ikke noe som ville ha imponert punkmiljøet. Men heller ikke noe som fikk meg til å føle meg mer hjemme på skolen. Og sannheten var at jeg kjedet meg helt forferdelig og slett ikke følte at jeg kunne speile meg i noen eller kjenne noen form for gjenklang.

Det snudde en kveld da jeg så en forestilling i Aarhus Musikhus. Jeg satt på bakerste rad. Og ble så overveldet at jeg begynte å gråte. Ikke en stille gråt, men dype, store hikst. Jeg ble fullstendig overveldet av den tilstedeværelsen, den friheten og den dype kontakten skuespillerne hadde med hverandre på scenen, og som jeg, uten at jeg kunne sette ord på det, instinktivt merket at jeg hadde lengtet etter. 

Det var som om den kvelden viste meg en annen mulighet for å være meg. Dagen etter meldte jeg meg på teaterlinjen på Herning Højskole. Og da føltes alt fullstendig riktig.

Jeg kom til tredjeprøven de tre første årene jeg søkte opptak ved skuespillerskolen. Noe som er like før, men ikke helt. Men jeg lyktes først med å komme inn det året jeg turte å senke paraden, la være å beskytte meg selv og være helt fri. På den måten var det viktige tre prøveår. 

De lærte meg hvor jeg skulle våge å gå, hvis jeg skulle være ekte og nærværende som skuespiller. Og det var jo det jeg hadde drømt om siden den kvelden i Aarhus Musikhus.

Den viktigste veiviser i livet ditt?

- Åh, jeg har hatt mange dyktige lærere som har betydd utrolig mye for meg, og som jeg føler stor takknemlighet for. Men hvis jeg absolutt skal snevre det inn til én, må det bli Finn Hesselager. Han var lærer ved skuespillerskolen i Aarhus da jeg møtte ham, og en slik lærer hvis visdom og innsikt det føles umulig å få nok av. 

Vi var en gruppe studenter som kjøpte oss til flere timer hos ham ved å hugge ved i hagen hans. Ellers hadde vi jo ikke råd. Og vi måtte bare ha mer. Han er en av få undervisere som dyrker skuespillets grunnteknikker og arbeider med bevisstheten bak rollen og med å forandre selve fysikken for å skape en karakter. Og han er ubestridelig den læreren som har lært meg mest. 

Ikke bare om faget mitt, men også om meg selv. Han er 83 år i dag, og jeg føler meg fortsatt svært knyttet til ham. Vi har jobbet sammen flere ganger. I alle mulige forskjellige sammenhenger. Og vi er ikke lenger elev og lærer. 

Vi er i nuet. Og like nerdete og lidenskapelige når det gjelder skuespill, teknikk og karakterarbeid. Det er en stor fryd å ha et slikt forhold til et annet menneske. Jeg setter uendelig stor pris på det.

Hvem har funnet veien til hjertet ditt?

- Jeg var 20 år gammel da jeg møtte Bent første gang på en campingplass i Skagen. En ung og solbrun surfer-dude som fullstendig overrumplet meg med det hvite smilet sitt og saltvannshåret sitt. Men han skulle begynne i praksis som revisor, og jeg var jo på vei til å bli skuespiller. Så han var liksom for kjedelig for meg, mens jeg var for sprø for ham. 

Det tok slutt samme sommer som det begynte. Og vi snakket ikke sammen på 17 år. Inntil han en dag skrev til meg ut av det blå. Jeg holdt på med en forestilling i København, og han bodde i Stockholm, men han tok flyet ned for å se meg. Da jeg så ham komme ned trappen til garderoben vår - den nedstigningen, det øyeblikket! - det gikk ikke tre sekunder før jeg var forelsket. 

Jeg har aldri før eller siden opplevd en så stor forelskelse. Og jeg er fortsatt forelsket! Det kan bruse opp i meg med samme kraft i dag. Det er jo helt fantastisk og, vet jeg, få forunt. Men det betyr ikke at det har vært lett. Det har tatt meg mange år å våge kjærligheten. 

Vi er veldig forskjellige. Han er forretningsmann, og selv om han står støtt i seg selv, opererer han også i et landskap jeg overhodet ikke forstår. Og som jeg nok lenge dømte som overfladisk. Jeg nørder jo med menneskeliv og eksistens!

Det føltes litt i starten som om vi var fra Mars og Venus. Det var vanskelig å nå hverandre. Og jeg våget ikke helt å gi meg hen og stole på kjærligheten. Det var først da jeg åpnet mitt eget hjerte og ikke hadde noen forventninger til ham, at det skjedde magi. Jeg droppet helt å prøve å fikse ham. 

Det forunderlige var at da jeg gjennom arbeid med meditasjon åpnet hjertet mitt, endret forholdet vårt seg synkront - og det samme gjorde han. Det var magisk og veldig konfronterende. Men også heldig, for hvis han ikke også hadde flyttet seg, hadde forholdet nok ikke holdt. Så jeg er veldig takknemlig. Han er min mann!

Hvordan er det å bli gjenkjent på gater og streder?

- Jeg fikk mitt gjennombrudd som den unge, ville Søs i Krøniken i en tid da det bare fantes to TV-kanaler å velge mellom, og derfor visste halvparten av Danmark hvem jeg var. 

Det var jeg ikke god til. Den energien som plutselig ble rettet mot meg, føltes overveldende. Det er jo projeksjoner av en personlighet som slett ikke er ens egen. Og en form for idyllisering. Det kan sikkert føles godt i øyeblikket hvis man bare lar seg bade i det. Men jeg løp skrikende vekk. Jeg visste jo godt at det var projeksjoner. At det var ren illusjon. 

Kjendisstatus betyr ofte at du blir sett som noe større. Men jeg visste godt at det var jeg ikke, så jeg prøvde å gjøre meg mindre. Jeg kompenserte ved å krympe meg. Jeg ble faktisk litt krumbøyd i den perioden.

Folk møter meg ikke lenger med den energien. Det er mange som slett ikke aner hvem jeg er. Og det er en befrielse. Men jeg tror også at jeg med årene er blitt bedre til å være i det. Å riste på hodet av det i stedet for å flykte fra det. Det skulle jeg ønske jeg kunne ha gjort den gang. At jeg kunne ha tatt det med en større letthet. Det kunne jeg unne mitt yngre jeg.

Når har du mistet veigrepet?

- Da tvillingene mine var to år gamle, så vi under et besøk i zoologisk hage en film som gikk i loop. Den handlet om klimaendringer og viste hvordan fem større europeiske byer ble oversvømt. Datteren min og jeg var mer opptatt av slangene, men jeg la godt merke til at sønnen min så lenge på filmen. 

Han sa ikke et ord. Men fem måneder senere brøt han fullstendig sammen og sa: ”mamma, stemmer det at jorden blir oversvømt?” Det gikk opp for meg at denne frykten for oversvømmelse og undergang hadde bodd i ham siden den dagen i zoologisk hage.

Jeg var allerede klimabevisst, men reaksjonen til sønnen min gjorde at jeg kastet meg inn i klimakampen med alt jeg hadde. Det føltes nesten som om ansvaret alene lå på mine skuldre. At det var jeg som skulle åpne folks øyne, så vi kunne snu utviklingen! Jeg laget aktivistisk klimateater, og jeg knoklet.

Når man produserer selv, står man for alt - økonomi, PR, logistikk, ansettelser, pluss at jeg selv spilte. Samtidig trakk jeg meg fra alt annet, så det kom til å fylle alt. Det var altfor mye. Da jeg en kveld ble påkjørt av en varebil i et lyskryss, var det som om noe knakk i meg. 

Jeg fikk en nakkesleng, men jeg ramlet også inn i en form for klimadepresjon. Alt føltes mørkt, umulig, dystopisk. Og jeg følte meg fullstendig avmektig. Jeg fikk hjelp av en dyktig psykolog, som lærte meg å legge hånden på kokeplaten og se uhyret i øynene.

Hvilken veiviser vil du selv gjerne være for barna dine?

- Barna mine er tenåringer nå. Og jeg har alle mulige gode råd om hvilke veier de kan gå. Jeg vil så utrolig gjerne fortsette å fylle dem med ruter og snarveier. Men sannheten er jo at det kan jeg ikke. Og det skal jeg ikke. Det løpet er kjørt. Jeg kan bare stå og se på mens de selv finner veien ut i verden. Det vanskeligste er å se hvordan disse små, åpne, spontane og direkte vesenene har blitt mer selvbevisste og veldig oppmerksomme på hva omverdenen tenker om dem. 

De begynner å beskytte seg, få attitude eller pakke seg selv litt bort for ikke å komme til å skille seg ut eller trå feil. Det er hardt å se. Men det er slik det er. Barnets åpne, nysgjerrige hjerte lukker seg i den voksnes mentale hjerne, som begynner å presse seg klamt inn på de morsomme, forunderlige tenåringene. Jeg har lyst til å skrike: ”Hold deg unna, din voksne, ekle jernhatt”. 

Men jeg er pinlig og klein. Og i overgangsalderen! De synes på ingen måte at jeg har noe å by på.

Vi kan prege barna våre. Men bare til en viss alder. Og så blir vår viktigste oppgave å sette dem fri. Og se hvilke farger og toner som viser seg i dem. Og som i virkeligheten ikke har noe med verken meg eller mannen min å gjøre, men bare er deres egne. Det mest forunderlige er at de innimellom totalt overhaler meg innenom, på en vei på kartet jeg ikke ante fantes. 

Så er de lysår foran meg. Og jeg tenker stille ved meg selv - hvem er nå den kloke?

Hvor er du på vei hen nå?

- Det er utfordrende å ha tenåringsbarn, men det er også frigjørende. De har ikke bruk for meg på samme måte som de hadde da de var små. Så jeg kan begynne å gjøre ting jeg ellers har latt være å gjøre, fordi det ville bety lang tid borte hjemmefra og uregelmessige arbeidstider. Spille teater for eksempel. 

Jeg spiller med i 'Til Døden Jer Skiller' på Herning Ny Teater, noe som også betyr at jeg flytter fra hovedstaden og hjem til Jylland for en stund. Jeg kommer nærmere min mor, som har blitt eldre, og som jeg er veldig takknemlig for å få tid sammen med.

Og min gamle dramalærer, Finn, som til mange skuespilleres store forargelse bor langt ute på landet, vanskelig tilgjengelig med kollektivtransport, men som jeg nå skal bo hos. Man kan si at jeg er på vei videre og på vei hjem på samme tid.

Jeg gleder meg til begge deler.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.