Spenstig CIA-thriller
Vel turnert og veldig bra spilt agentthriller fra nær fortid.
Fair Game - USA 2010. Regi: Doug Liman. Med Naomi Watts, Sean Penn
Aldersgrense 11 år
I 2003 skrev den tidligere ambassadøren Joe Wilson en kronikk i en amerikansk riksdekkende avis der han tilkjennega en sterk forundring over at president George W. Bush sa at de hadde mistanke om at det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak. Årsaken var at Bush brukte funn som Wilson hadde rapportert inn til CIA og regjeringen fra Afrika der uranet skulle ha blitt fremskaffet.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Wilsons funn var stikk i strid med det George W. Bush sa. Joe Wilson var (og er) imidlertid gift med den da hemmelige og operative CIA-agenten Valerie Plame. For å røyklegge det hele, satte Det hvite hus igang en kampanje der de begikk det store lovbruddet å navngi Plame som en agent i sine egne medier.
Plame som var involvert i 11 aktive operasjoner utenlands satte ufrivillig svært mange liv i fare ved avsløringen.
Skandalen rundt agentavsløringen er såpass fersk at regissør Doug Liman og manusforfatter Akiva Goldsman måtte manøvrere mellom hemmeligstemplet informasjon og relativt lite informative samtaler med Valerie Plame og Joe Wilson selv. Likevel har «Jason Bourne»-skaperen sørget for å lage en interessant og ikke minst spennende film om hvordan det er å bli sveket av sine egne.
At filmen er blitt spennende, er for så vidt Limans ære ettersom historien jo er ganske kjent, i alle fall risset av den. Mer oppsiktsvekkende på et menneskelig plan er beretningen om hvor mange mennesker som ble lidende for avsløringen av Plame.
Naomi Watts gjør en god figur som den lille blonde kvinnen med baller av stål. Hun portretteres ikke bare sympatisk. Det gjør heller ikke hennes jobboppgaver, men harmen over at hun blir blottlagt for å gjøre jobben hun er satt til, er ganske tilstedeværende.
Men den store glansrollen her er egentlig Sean Penns ektemann og eks-ambassadør og sikkerhetsekspert, en mann som dirrer av raseri. Samspillet mellom ham og Watts oser av kjemi.
«Fair Game», som både kan tolkes som rettferdig spill og fritt vilt, skiller seg også fra andre politiske thrillere ved at vi her har med to hovedpersoner som er helt inneforstått med hva som skjer rundt dem, men som likevel merker maktens tunge hånd.
Foruten det, spiller «Fair Game» på alle strenger som gjør dette til en velturnert politisk thriller slik Liman etter hvert kan være så bekjent av.