Spektakulært!

Roger Waters
The Wall Live
Telenor Arena

I motsetning til flertallet av tilskuerne som entret Telenor Arena lørdag kveld er jeg ikke gammel nok til å ha opplevd The Wall-turneen første gang. Ei heller har jeg grunnlag for å si noe om hvorvidt denne oppdaterte versjonen, 30 år senere, i det hele tatt kan sammenlignes.

Det jeg kan si er at showet vi fikk servert var fantastisk. Med kraft og styrke – og et konsept så spesielt at det er vanskelig å bedømme – ble kvelden en begivenhet også for oss som ikke helt visste hva vi skulle forvente.

Produksjonen er enorm. Visuelt og lydmessig er det selvfølgelig perfekt. Scenen innlemmes i en vegg, som bygges gjennom hele første akt. På veggen vises bilder, videoklipp og illustrasjoner – alt så profesjonelt satt sammen at scenen er et kunstverk i seg selv.

Waters åpner på teatralsk vis med henvisning til Pinks hallusinasjoner i filmen basert på albumet, som her spilles i sin helhet. Første akt preges naturligvis av tredelte «Another brick in the wall», men overrasker også med «Mother». Her synger Waters duett med et videoopptak av seg selv, tatt opp på Earls Court i 1980.

Fra «Goodbye blue sky» trappes byggingen opp, og etter hvert ser vi kun bandet gjennom små hull i veggen. Den første timen rundes av med at Waters titter ut gjennom den ene lille luken som er igjen for å synge «goodbye cruel world» til oss før pausen.

«Hey you» starter opp showet igjen. Og andre akt er langt mer eksplosiv. Både når han synger «Nobody home» i en lenestol og når han energisk roper «Run like hell» viser Waters at han kan dra lasset alene (i hvert fall med et band på tolv mann). David Gilmour glimret med sitt fravær (han ryktes å skulle spille på en eller flere av konsertene), men selv «Comfortably Numb» ble faktisk en høydare.

Klassiske Pink Floyd-detaljer fikk plass; en flygende gris og gigantiske dukker blant dem. Generelt var moralen kritikk av systemet og krigføring, spesielt tydelig da Waters sang «should I trust the government?» og veggen ble dekket av røde blokkbokstaver: «IKKE FAEN».

Jeg vil anslå at gjennomsnittsalderen på publikum lå et sted mellom 40 og Waters egne 67 år. Mange luftet sine genuine 70-talls bandskjorter (riktignok under blazeren) og sang ivrig med.

Da vi nærmet oss slutten – og alle visste jo hva som skulle skje – ble smarttelefonene løftet i takt. Etter «The trial» rives nemlig veggen ned, så episk som bare artister som Roger Waters kan komme unna med.

Et spektakulært show, profesjonelt til fingerspissene. Historien ble skrevet i 1980 – men kveldens hyllest var verd å få med seg.