Søt, nær og autentisk

Mozart and the Whale – USA 2005. Regi: Petter Næss. Med Josh Hartnett, Radha Mitchell, Gary Cole med flere

Aldersgrense: Tillatt for alle

Det sies at man i Hollywood plukker regissører og skuespillere etter akkurat de filmene og rollene de har valgt før. Helt tabloid sagt kan Mozart and the Whale i så måte kalles Petter Næss amerikanske Elling.

Og ser man bort fra at Næss fikk et ventet, men likevel uventet hardt møte med Hollywood som til slutt klippet filmen om, så er Mozart and the Whale blitt en film Petter Næss ikke trenger å skamme seg over.

Mozart and the Whale er en varm og søt historie om to mennesker med Aspergers syndrom som forelsker seg i hverandre. Historien kom til etter at Rainman-forfatter Ron Bass fikk høre om Jerry Newport, en mann som skjønte at han hadde denne velfungerende formen for autisme etter først å ha sett Rainman.

At folk med Asperger i mange måte er helt lik oss andre og likevel ganske ulike er et aspekt som Josh Hartnett og Radha Mitchell får godt frem i Petter Næss film. Spesielt Mitchell gjør en sprudlende innsats som en sår ung kvinne som tar inn hele verden, mens Hartnett gjør miner til finslipt spill som den innadvendte Donald – i så måte en vanskeligere rolle.

Mozart and the Whale er en historie om at kjærlighet er komplisert – nesten uansett hvem det gjelder. Det er et lite drama om det store i livet, og problemet til filmen er at den forsøker å klemme seg inn i en romantisk komedie-form der den ikke hører hjemme.

Det er som om man plutselig har blitt redd for å stå løpet ut og vil sukre den vanskelige kjærligheten.

Likevel er Næss nennsomme hånd med det naive, såre og ufrivillige morsomme absolutt til stede her. Om man ikke hadde visst om bråket rundt filmen, hadde man antakelig ikke tenkt noe på det.

Næss og skuespillernes intelligente måte å tilnærme seg historien gjør at dette griper, selv om det altså har en litt feil innpakning.

"Mozart and the Whale" har ordinær premiere 1. september.