Søt komikk

Wide Blue Yonder – Norge/Storbritannia 2010. Regi: Robert Young. Med: Brian Cox, Lauren Bacall, James Fox, Hege Schøyen, Ingrid Bolsø Berdal, Kåre Conradi, Sverre Anker Ousdal, Øyvind Blunck, Elsa Lystad, Helge Reiss

Aldersgrense: Tillatt for alle

Flere år etter at «Wide Blue Yonder» egentlig skulle hatt premiere, er den endelig klar for kinoene.

Den engelsk-norske filmen handler om Wally, en pensjonert sjømann som bor på et aldershjem. Idet vi kommer inn i livet hans, har hans beste venn gjennom 40 år gått bort. Nå er Wallys eneste mål å utføre bestevennens drøm: Å begrave ham til sjøs.

Men lederen på aldershjemmet, frøken Reimark, gjør alt hun kan for å ødelegge for Wallys planer.

«Wide Blue Yonder» byr på mange søte og humoristiske øyeblikk. Wally (Brian Cox) er en rappkjefta type som sjarmerer publikum i senk. Han lever etter sine egne regler og mener at autoritetenes regler bør tøyes. Hans motstykke er obersten George (James Fox), som er vant til å gjøre som han blir bedt om. Da de to herrene plasseres på samme rom, må det selvsagt gå galt.

Midt mellom dem finner vi May (Lauren Bacall). Både Wally og George har et godt øye til henne, og hun vet å utnytte sin sjarm.

Filmens festligste karakterer, er imidlertid birollene. Elsa Lystad gjør en glimrende prestasjon som en forvirret dame på aldershjemmet, mens Sverre Anker Ousdal briljerer som den sleske smugleren Arne.

Som filmens yngre alibier, finner vi Ingrid Bolsø Berdal og Kåre Conradi. De overdrevent romantiske scenene mellom dem er blant filmens største svakheter. Det blir nesten litt pinlig med de mange nesten-kyssescenene, og historien mellom dem er ikke interessant nok til å ta såpass mye tid. Karakterene kunne med fordel vært redusert til Wallys medhjelpere, uten de romantiske klisjeene.

Dette er ikke en film som går i dybden, og både karakterer og historien vises på et enkelt nivå. Men det gjør egentlig ikke noe. Historien er så søt og sjarmerende, at det er lett å la seg underholde av den.

For filmen klarer absolutt å more publikum. Åpningsscenen, hvor vi får se vodkasmugling, er morsomt laget. Rampestrekene til Wally på aldershjemmet blir ekstra morsomme fordi han er en eldre mann. Og forsøkene på å få tak i liket til bestevennen blir faktisk ganske spennende.

Noen slurvefeil burde de imidlertid ha klart å oppdage. Været forandrer seg ofte bemerkelsesverdig fort - fra å være strålende solskinn i hagen, ser man regnet bøtte ned utenfor vinduet etter at karakterene har gått inn. Og det er ikke noe problem å godta at alle karakterene snakker engelsk - også nordmenn med nordmenn. Men hvorfor svarer de da på norsk når telefonen ringer?

«Wide Blue Yonder» er en underholdningsfilm av den folkelige typen, og mange vil kunne la seg sjarmere av Wally og hans påfunn.