Sorry, Zorro

The Legend of Zorro (The Legend of Zorro). USA 2005. Regi: Martin Campbell. Med: Antonio Banderas, Catherine Zeta-Jones, Rufus Sewell, Nick Chinlund

Sensur: 15 år

Etter over to timer med det som skulle være et gledelig gjensyn med Zorro, er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. For skuffelsene står i kø i denne filmen. En tam replikkveksling der det hagler med platte kommentarer, en patetisk Antonio Banderas som virker mistilpass i rollen som frigjøringshelten himself, og en langtekkelig, lite engasjerende historie.

Humoren er så banal og typegalleriet så tåpelig at man nærmest sitter og gremmer seg i kinosalen. Og var det slik at man ønsket å fenge et yngre publikum, så virker det noe feilslått å trene opp Banderas og plassere ham tilbake i rollen som Zorro.

Og hva er det med disse Hollywood-gutta som absolutt må fremstille såkalte degoser som tullete skapninger med en idiotisk aksent. Er det virkelig mulig å gjøre dette i fulle alvor i 2005?

Denne gangen møter vi Zorro, eller Don Alejandro de la Vega, akkurat i dannelsen av California som selvstendig stat. Han har lovet sin vakre frue Elana at han skulle legge livet med masken bak seg, og bruke mer tid på henne og sønnen Joaquin. Men en ytre trussel mot dannelsen av et selvstendig California gjør at Zorro ikke kan overholde løftet. Dermed får ektefellene et voldsomt oppgjør, og det fører dem inn i en historie med sjalusidrama, Elena som hemmelig spion og et hemmelig våpen som en slags forløper til atombomben. Samtidig gjennomføres det noen halvhjertede forsøk på å tegne et bilde av en sønn som lengter etter et forbilde i faren.

For dem som har fine minner fra fra den første Zorro-filmen, med en briljant Anthony Hopkins som læremester og Banderas som lidenskapelig elev og kvinnebedårer, er det ikke annet å tro at de vil bli skuffet. Det beste rådet måtte bli å heller spare kinobilletten og leie den første filmen til det halve av prisen i stedet.