Sorgmunter herrelek
Velspilt, velskrevet og velmusisert mollstemt komedie om det å takle livets mange faser for mannen.
Andre omgang – Norge 2007. Regi: Hilde Heier. Med Bård Owe, Johannes Joner, Espen Reboli Bjerke, Hege Schøyen, Bjørn Wilberg Andersen, Anne Marie Jacobsen, Iren Reppen, Gerdi Schjelderup, Marian Saastad Ottesen.
Når man ikke klarer å holde fast i sitt virkelige liv, kan man i alle fall stå last og brast med Skeid.
Det er utgangspunktet for Hilde Heiers nye komedie en aldrende far og hans to sønners hverdager og prøvelser.
Espen Reboli Bjerke er den unge mannen som finner spenning utenfor husets fire, rutinestyrte vegger. Johannes Joner forsøker å finne sin plass som ny-kjæreste nå som barnet har flyttet ut og far Bård Owe vurderer stedets lokale singelkubb etter å ha besøkt sin demensrammede kone på sykehjemmet i åresvis.
LES OGSÅ:En kikk bak menns fasade
«Andre omgang» er ikke som tittelen antyder noen fotballfilm, selv om Skeid diskuteres og dissekeres gjennom hele filmen. Derimot er den en finstemt fortelling, skrevet av en som er blitt kjent for å nagle den nordiske hverdagen, nemlig dansk films wonderboy Kim Fupz Aakeson.
Aakeson og Heier tør å la scener spille seg ut og ord ikke sies. Det hele gir ubesværet, elegant og lett fra skuespillere vi før har hørt mer lyd fra.
Som et dirrende teppe mot mannfolkenes forvirring står Iren Reppen som forsmådd kone og Hege Schøyen som ny-frivol kone. Nevnes må også Lars Lillo-Stenbergs originale musikk til denne type film.
«Andre omgang» sier ikke alt rett frem, men den er likevel svært tilgjengelig og ikke minst så er guttas liv så alminnelige at gjenkjennelseseffekten blir stor – og lett å leve seg inn i. Det ropes lite i Heiers film, men det skrikes nærmest innvendig hos disse karene.
Skal vi innvende noe, er det at man hist og her kunne fjernet en scene eller to da man som tilskuer allerede fikk med seg det de ville si forrige gang gutta snakket i bilen. Det ville strammet dramaet enda mer.
Men alt i alt viser «Andre omgang» hvorfor danskene er blitt så gode på å lage dramatiske hverdagskomedier uten de ville kameravinklene og den oppfinnsomme fargesettingen, men rett frem så det treffer. Sånn er det. Punktum.