Sørgelig sirkus
Dramatikk fra krigstider har gitt flotte filmer før, vil denne følge opp tradisjonen?
SIRKUS COLUMBIA - Bosnia, 2010. Regi: Danis Tanovic. Med: Miki Manojlovic, Mira Furlan, Boris Ler og Jelena Stupljanin.
Regissør Danis Tanovic legger sitt familiedrama til en liten by i Bosnia-Hercegovina, rundt den turbulente perioden som skulle prege landet på 90-tallet. Vi følger familien Buntic, bestående av Martin og hans mor, frisøren Lucilja som får sitt stille og nøkterne liv sammen snudd på hodet når Martins far, Divko, returnerer etter flere års opphold i Tyskland, med sin unge kjæreste.
«Sirkus Columbia» er basert på en roman med samme navn av den kjente bosniske forfatteren, Ivica Dikic, og var Bosnias utvalgte til Oscar i 2011, men ble aldri nominert.
Jeg må ærlig innrømme at «Sirkus Columbia» aldri fenger meg spesielt, da den bruker oppsiktsvekkende lang tid til å fortelle sin henholdsvis enkle historie, og aldri oppnår den ønskede effekten. Vi blir servert dialoger som føles klisjeaktige og som aldri får den tyngden Tanovic går etter. Mangelen på sympati for karakterene har nok mye med dette og gjøre - for hvorfor skal vi bry oss, når historien aldri gjør oss følelsesmessig investert?
Ikke misforstå meg, jeg har full forståelse for at tidsperioden filmen foregår i var horribel og krevde enorme mengder menneskeliv. Men det gjør ikke en mindre god film bedre. Det hever vel listen en del, siden man tar for seg slike omtålige ting? For «Sirkus Columbia» blir bare platt og tam. Det er ikke action og slik spenning jeg savner, men intrigene beveger meg aldri. Skal man først bruke så kjente klisjeer, så bruk de i det minste godt!
Skuespillerne gjør en forholdsvis grei jobb, noe som redder filmen litt, tross mangel på godt manus. Karakterene er ensidige og altfor enkle, der de krangler og skaper intriger. Faren er en dust, sønnen er forvirret, moren er såret og den unge kjæresten til Divko føler hjemlengsel og særlig større spekter enn det får vi ikke. Mulig de skal være symboler på tiden og følelsene i landet på den tiden, men det fungerer ikke i så tilfelle. Mot slutten åpner de seg litt mer og vi følger noe mer med, men dette er dessverre altfor sent, en time og førtifem minutter inn i en to timer lang film. Selve sluttscenen er så tynn, at man mistenker at det er en drøm vi får se.
Tanovic er muligens et talent som kan ha en flott karriere foran seg, men «Sirkus Columbia» vil nok ikke stå som en klassiker i filmografien hans. For i denne omgangen er han for ukritisk til sitt eget manus og burde vært strengere med klippingen.