Sorg og glede uten dybde

Den Gode Læreren - Frankrike, Canada, 2011. Regi: Philippe Falardeau. Med: Mohamed Fellag, Sophie Nélisse, Émilien Néron, m.fl.

«Den Gode Læreren» er basert på et teaterstykke med samme navn, skrevet av Évelyne de la Chenelière og ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 2012. Hun har vunnet en rekke priser for sine stykker og spiller selv en birolle i filmen, som moren til en av hovedrollene. Regissør Philippe Falardeau har selv adaptert manuset og det er hans syvende film så langt i karrieren. Han har også vunnet priser for sine filmer og blir regnet som en av Frankrikes mest spennende filmskapere.

Filmen handler om en liten skoleklasse i Montreal som må takle hverdagen med ny lærer etter at deres forrige tok livet av seg på en meget dramatisk måte. Den nye klasseforstanderen er den algiriske flyktningen Bachir Lazhar som fort vinner klassens oppmerksomhet med sin strenge og rettferdige læremetode. Han bærer tyngden av en mørk fortid på sine skuldre og sammen med sine elever gjenoppdager han hvor viktig det er å fortsette å leve, selv om det virker umulig i tunge tider. Sammen blomstrer de opp og hemmeligheter kommer fram i lyset til dramatiske konsekvenser.

Regimessig har Falardeau gått for å være en flue på veggen i klasserommet. Vi er sjeldent andre steder enn på skolen, og vi får vite lite om privatlivet til karakterene, med unntak av læreren som vi blir best kjent med. Dette gjør karakterene litt ensidige og upersonlige og man får aldri den nødvendige empatien som filmen går for. Han har nærmest gått for en dokumentarisk følelse og kameraet beveger seg lite, noe som fungerer med skiftende hell.

Det er en del unge skuespillere i sentrale roller i filmen. Sophie Nélisse gjør den beste figuren, som den voksne Alice, med Émilien Néron hakk i hælene som den urolige og voldelige Simon. Dessverre kan man ikke si like mye positivt om resten av dem, da de ofte er statiske og leser replikkene mer enn de faktisk spiller dem. Kanskje en uting å skulle kritisere så unge mennesker, men når de er så sentrale som de er her, må det være rom for akkurat det.

For filmen går aldri ordentlig ned i dybden på tematikken den tar opp. Det blir bare hensiktsløs pirking i såret, og med tanke på at så mye av filmen hviler på prestasjonene til de unge skuespillerne, faller det mellom to stoler. Man har prøvd på en naturalistisk tone, men dessverre blir manuset for tynt og prestasjonene for svake. Et antiklimaks kan være effektivt nok, men her blir det for kjedelig og upersonlig.

Det er egentlig kun hovedrollen som har en konkret utvikling i løpet av filmens gang og hovedrolleinnehaver Mohamed Fellag er helt klart «Den Gode Læreren» sitt sterkeste kort. Med erfaring fra teaterstykket viser han en trygghet til stoffet og en varme som filmen sårt trenger. Han har et ansikt som forteller flere historier enn manuset noengang får til og hans sterke prestasjon løfter «Den Gode Læreren» et godt stykke opp på skalaen.