Søppel på aller øverste hylle
Aldri har vi hatt bedre spill. Samtidig har vi aldri hatt dårligere spill.
KOMMENTAR: Egentlig var intensjonen at dette skulle være en anmeldelse av oppfølgeren til et av de mest voldelige spillene i historien. Men opplevelsen med å spille Postal 3, bar en helt annen vei.
La det ikke være noen tvil om at vi de siste årene har fått noen av de beste spillene i historien. Spill som Civilliazation 5, Portal, BioShock, Fifa, Call of Duty, Battlefield, Tiger Woods, Batman, Forza, Dirt, Crysis, GTA, LittleBigPlanet, Super Mario Galaxy og en lang rekke andre spill har vært fantastiske opplevelser.
Men samtidig har det dukket opp en underskog av søppel som jeg har vanskelig for å se for meg hvorfor noen gang har blitt sluppet. Postal 3 tilhører denne kategorien, og det nylig anmeldte Flatout 3 tilhører også denne kategorien.
Håpet å bli provoserende
Det var ikke slik at jeg gikk inn med Postal 3 med veldig store forventninger. Videoene jeg hadde sett av spillet ga ikke stort rom for håp, men kombinasjonen av gla'vold og herlig selvironi gjorde nå at jeg likevel hadde et håp om at det kunne gi litt kortvarig glede.
Det første virkelige varselssignalet kom da det gikk opp for meg at spillet skulle distribueres gjennom Steam, men at det ikke var mulig å kjøpe spillet gjennom tjenesten. For å kjøpe spillet måtte man bestille på produsentens hjemmeside, der jeg til slutt fikk en bekreftelse på at en innløsningskode til Steam var sendt i posten. Et par dager senere havnet derimot en kode inn i innboksen min.
Nedlastingen i Steam kunne starte, og etter at spillet krasjet to ganger under oppstart, fungerte spillet på tredje forsøk. Etter å ha spilt gjennom tutorialen, som stort sett besto av grafikkbugs, betydelige fysikkfeil, ikke-morsomme kommentarer som gikk i loop og kjedelig cut-scener, la jeg bort spillet til dagen etter.
... ble provosert av feil grunn
Etter igjen å oppdage at spillet ikke startet på første forsøk, for så å henge seg under lastingen av siste lagringspunkt (les: to høyst nødvendige bruk av tvungen avslutning av spillet), kunne jeg begynne på kampanjen. Første oppdrag går ut på å hilse på pornobutikk-eier Ron Jeremy, før du skal gå rundt i lokalet for å støvsuge opp brukte papirlommetørklær med sæd, kastet rundt av feite menn som har komme for å runke til pornofilmer.
Så blir butikken stormet av sinte feminister med balltrær og pistoler, og jobben blir så å sette støvsugeren i revers og skyte lommetørklesædklumpene på dem, for det begynner de å spy av, og etter hvert rømmer butikken. Siktemekanismen er i beste fall unøyaktig, men i praksis ubrukelig, det å slåss på vanlig måte fungerer knapt, og støvsugerfunksjonen fungerer bare i halvparten av tilfellene. I tillegg er det lite som skulle tilsi at spillet bruker samme grafikkmotor som Portal 2.
Det hele er repetivt, buggete, og humoren og selvironien er så plump og ikke minst repetiv at du ved trede gjentakelse innenfor et minutt mest har lyst til å skru av lyden. Det handler ikke om at jeg har blitt eldre, det handler om at det er gjort helt uten sjarm, kvalitet og en tanke om at det faktisk skal være gøy.
Neste oppdrag er betydelig mer voldelig. Det handler om å samle inn HIV-infiserte katter, mens illsinte asiatiske restaurantoperatører angriper deg sammenhengende med balltrær, macheter, pistoler og maskingevær fordi de helst vil selge HIV-kattene som mat. Nye bugs gjør at en vesentlig faktor i prosessen kan henge seg, og du bruker i stedet tiden på å skyte sinte asiater i hodet, med dertil dårlig effekter, før en innser at en må begynne helt på nytt.
Da orket jeg ikke mer, og ventet til dagen etter med mer spilling. Til min store glede hadde det dagen dukket opp en patch. Endelig skulle feilene rettes ut. Siden har ikke spillet vært i stand til å starte i det hele tatt.
Dessverre ikke det eneste eksempelet
At tullestudioet Running With Scissors skulle levere et enda dårligere produkt enn jeg hadde trodd, er for så vidt ikke så sjokkerende. At lignende ting er i ferd med å skje, eller allerede har skjedd, fra noen av verden største spillprodusenter - gjør at jeg frykter utviklingen. Det er nå kommet til det punktet hvor jeg hver gang jeg bruker mine egne penger på spill, er oppriktig redd for å kjøpe katta i sekken.
Et godt eksempel på dette er Atari-utviklede Testdrive Unlimited 2, som ved lansering var dyrt og langt fra ferdig. Fremfor å fikse feilene, tok studiet mer penger fra spillere som håpet på forbedring ved å lansere DLC-er som ikke fungerte. Samtidig lovte de høyt og lavt å fikse feilene, lanserte en ny utvidelse - før de stoppet utviklingen av spillet helt.
Microsoft på sin side hadde nærmest en sikker vinner i Age of Empires Online, men kort tid etter lansering viste det seg at de ikke hadde noen kontroll. Spillet bør være en stilstudie i hvordan ikke utvikle et online-spill, med så mange feilskjær nå at jeg ikke kan ta meg tid til å ramse opp.
Også de største
Electronic Arts er heller ikke uten feilskjær. Nylanseringen av Medal of Honor, som var hastet til livs i desperat kamp mot COD, bommet totalt i flerspillerdelen - selv om de hadde de dyktige folkene i DICE i ryggen. Det nyeste Need for Speed var også en skandale, og et spill som aldri ville blitt sluppet om det ikke var for at et nytt NFS skal slippes hver november.
Ubisoft kan ikke slippe unna heller. Etterfølgeren til det underholdende flyspillet HAWX, altså HAWX 2, hadde sist jeg forsøkte en onlinedel som rett og slett ikke fungerte. Klagene hanglet på nett, og utviklerne lot ikke høre fra seg. Som en trøst var enspillerdelen dårligere enn forgjengeren.
Activision på sin side har også litt svin på skogen. Nå har jeg riktignok bare spilt PC-versjonen av BLUR, men det var en av de sletteste portene til PC jeg noensinne har sett, som i praksis gjorde det uspillelig - og penger jeg aldri vil få tilbake.
I siste kategori er det også en del andre eksempler som jeg har forsøkt å fortrenge, der utviklerne ikke engang har tatt seg bryet med å gjøre en eneste tilpasning, og som dermed har blitt gjort verdiløse. Eller enda verre slik som Rockstar gjorde med GTA4: Legge på så mange lag med kopibeskyttelse og registreringsprosesser at spillet knapt var mulig å sette i gang å spille.
Og da har jeg ikke en gang begynt å ramse opp spill som rett og slett bare har vært dårlige, eller som er dårlig programmert, og som burde hatt en kjøpsadvarsel.
Spillere trenger flere rettigheter
Som jeg begynte med: Vi som er glad i spill et helt utrolig utvalg av spill å velge mellom, og noe av det som slippes er kunst på høyt nivå.
Samtidig er det på det rene at det slippes fryktelig mange dårlige spill, og noen spill er så dårlige at de aldri burde sluppet gjennom en kvalitetskontroll. Testdrive Unlimited 2, Postal 3, HAWX2 og Flatout 3 er fire eksempler på spill som har så hinsides store svakheter at de aldri burde vært sluppet. Det er neppe helt tilfeldig at alle er oppfølgere.
I den vanlige verden betyr det at en kan få pengene tilbake, om den som selger produktet ikke klarer å fikse det. I spillverdenen betyr det at utgiveren sitter igjen med pengene, mens uheldige kjøpere sitter igjen med svarteper, og en solid frykt for å igjen kaste bort pengene sine.
Det er på tide at utgivere får en større motviasjon til å utvikle spill som faktisk er ferdige. Vi kan ikke ha det slik at det slippes ut halvtygget søppel, slik at de kan hente inn litt penger på spill som egentlig burde vært kastet, eller jobbet med et år ekstra.
Denne saken ble første gang publisert 17/01 2012.