– Han reddet livet til Lisen

I en liten, personlig og fargerik 21 kvadratmeter stor leilighet i Oslo sentrum møter vi mor og datter, Othilie S. Burdal (48) og Lisen Lundsør (21). De ble raskt seerfavoritter i årets «Sommerhytta», og rundt et ustødig, hjemmelaget bord – det første de noensinne bygget – deler de nå sin nære, rørende og modige historie. En historie om håndverk og mestring, men først og fremst om å finne seg selv, og om kjærlighet som aldri viker.

– Det var det bordet her det startet med! Jeg bodde i en knøttliten leilighet og trengte et spisebord. Ingenting passet. Så sa mamma: «Vet du hva, Lisen, det bygger vi selv». Og jeg tenkte: «Hvor vanskelig kan det være?», ler Lisen.

Sammen brukte de en uke på å sage, skru og balansere det som i dag står midt i rommet, skakt og sjarmerende.

– Det er jo ustøtt som bare det, men det funker. Og det ble starten på alt. Etter det meldte jeg oss på «Sommerhytta», forteller Lisen og smiler varmt til moren som har kommet på besøk fra Horten.

– Vi trodde folk kom til å synes vi var litt snåle. Jeg hadde sett for meg at folk kanskje ville le litt av oss. At vi kom til å bli dømt fordi vi ikke kunne noe, forteller Othilie.

Varmende respons

Men reaksjonene har vært det stikk motsatte.

– Vi har fått så mange meldinger fra ukjente som sier de føler de kjenner oss. Fordi vi byr så mye på oss selv. Og at vi er ekte. Det varmer så utrolig mye, sier hun og tørker en tåre.

Lisen har kjent på utenforskap lenge. Allerede som tolvåring utviklet hun alvorlige spiseforstyrrelser.

– Jeg skjønte ikke at det var det jeg hadde. Jeg trodde det bare var noe voksne folk fikk. Jeg skjønte ikke at det kunne ramme meg, deler hun.

Foreldrene sto last og brast ved hennes side for å forsøke å få henne til å bli bedre.

– Det var mange tøffe år, med måltider som tok halvannen time og mye gråt. Men vi ga oss ikke. Og til slutt fant vi en fantastisk psykolog i Tønsberg som heter Wim Kok. Han reddet livet til Lisen, forteller Othilie rørt.

Les også: Psykiater: – Dette må du slutte med

Et speilbilde av styrke 

Bildet av Lisen i denne reportasjen, sittende på gulvet, speilvendt mot sitt eget blikk – ender et øyeblikk som sier mer enn tusen ord.

– Det bildet symboliserer egentlig hele reisen min. Å se seg selv i øynene og si: Jeg er nok. Jeg er meg. Og det er helt greit, utdyper Lisen stille.

– Hun ser ikke bare seg selv. Hun ser et menneske som har kjempet, og som nå tør å stå i lyset. For meg er det et av de vakreste bildene jeg har sett, sier Othilie rørt.

Selv om det er Lisen som har vært gjennom den største forvandlingen foran kamera, har også Othilie kjent på vekst og endring.

– Jeg har alltid vært hun som sniker meg unna konkurranser og synes det er ubehagelig å stå i sentrum. Da Lisen var russ, løp jeg og gjemte meg for foreldrekonkurransen. Det er sånt jeg alltid har gjort, ler hun.

– Jeg har aldri hatt troen på at jeg kan mestre fysiske ting. Men plutselig står jeg der med sag og drill og finner ut at jo, jeg kan! Jeg har blitt modigere – og det kjenner jeg faktisk på, sier hun stolt og tar en pause før hun fortsetter.

– Og så har det vært viktig for meg å vise Lisen at alder ikke er en hindring. At jeg, selv med hetetokter og dårlig rygg, kan sage og bære stein. Det er jo forbilledlig, sier hun med et glimt i øyet.

Les også: Frida og Thomas fra «Sommerhytta»: – Det kunne irritere meg

Endret stil

Othilie ser kjærlig på datteren.

– Hun har endelig begynt å tørre å være den hun egentlig er. Nå syr hun sine egne klær, viser tatoveringene og tør å stå i det. Det er så vakkert å se, sier hun stolt.

Lisen nikker.

– Jeg følte ikke at jeg hadde en plass i samfunnet før. Nå vet jeg at jeg har det. Og det er takket være «Sommerhytta» og mamma, sier Lisen og smiler.

Et av de mest rørende øyeblikkene i serien kommer under en sykonkurranse.

– Jeg var kjempesyk den dagen. Hadde nyrebekkenbetennelse og hadde ikke sovet hele natta. Jeg var på gråten hele dagen, forteller Lisen.

Men hun biter tennene sammen – og vinner konkurransen.

– Alle gråt. Hele gjengen. Og premien? En symaskin. Det var så stort, sier hun lavt.

Les også: Othilie og Lisen fra «Sommerhytta»: – Hun er helt umulig å snakke til

Et bånd uten filter 

– Vi har alltid stått hverandre nær. Men etter «Sommerhytta», og etter å ha delt seng i ti uker, har vi blitt enda tettere. Det er ikke alle som har gjort det, ler Lisen.

– Hun ringer meg fortsatt fem ganger om dagen, skyter Othilie inn med et smil og fortsetter:

– Jeg er så stolt av henne. Hun har vært så sterk. Hun viser omsorg for alle rundt seg, og står opp for det hun tror på. Og hun får folk til å føle seg trygge.

– Jeg har vært veldig mye alene opp igjennom. Jeg kledde meg annerledes, så annerledes ut. Og i jentegjenger er det dessverre ofte ikke rom for det. Jeg ble mobbet. Fikk høre at jeg ikke hørte hjemme, sier Lisen.

Nå har hun lyst til å være et forbilde for andre som føler det sånn.

– Jeg vil vise at det er greit å være annerledes. At man kan få det bra. For det kan man. Det finnes hjelp, sier hun bestemt.

– Hva ville du ha sagt til mobberne om du kunne ha snakket med dem nå?

– Da ville jeg sagt: Takk. Uten dere hadde jeg ikke vært så sterk som jeg er i dag. Jeg lykkes i livet nå – ikke fordi jeg ble godtatt av alle, men fordi jeg har godtatt meg selv, sier Lisen rolig.

Les også: (+) Vi har en hytte som vi skal overføre til ungene. Må vi tinglyse skjøtet?

Et samfunn for alle 

Mor og datter deler et brennende engasjement for mangfold. Othilie jobber med barn med særskilte behov, og Lisen vil bli psykolog.

– Vi vil vise at det er plass til alle. At det ikke bare er plass til de som passer inn i normen. Vi vil jobbe med dem som faller utenfor, eller, som vi heller kaller det: de fargerike. For det er det de er, sier Othilie.

Og hva ønsker de at seerne sitter igjen med etter å ha sett programmet?

– Jeg håper folk ser at vi sprer glede og omsorg, og at vi tør å være oss selv. Og at det er helt greit å være akkurat som man er, sier Lisen.

– Ja, og så håper vi at vi inspirerer noen til å aldri gi opp. For det blir bedre. Det gjør det, avslutter Othilie.

– Vi fant tilbake til hverandre