Som om vi aldri forlot Ringenes Herre

Hobbiten - New Zealand/USA 2012. Regi: Peter Jackson. Med Martin Freeman, Ian McKellen, Cate Blanchett, Richard Armitage, Ken Stott, James Nesbitt, Hugo Weaving med flere.

Aldersgrense 11 år

Onsdag ved midnatt setter kinoene landet rundt i gang «Hobbiten» av Peter Jackson. Det er en etterlengtet historie for de mange som lot seg rive med av «Ringenes Herre» og mens noen hopper etter Wirkola, hopper Peter Jackson etter seg selv.

Det å være profet i eget land, er som kjent ikke så lett. Forut for norgespremieren har anmeldelser fra det store utland tikket inn.

Ros og ris
«Den nye 3D-teknikken gjør at den ser ut som en fake interiørreportasje». «Filmen er tværet ut i det endeløse». «For mange figurer og for mye forvirring». Stemmer dette? Ja og nei. For å ta det gode først.

«Hobbiten» er blitt et imponerende og samtidig veldig gjenkjennelig Peter Jackson-verk. Den handler altså om hvordan Bilbo Lommelun går fra å være en rolig, sedat hobbit til å bli en eventyrlysten kar, en kar som ikke i det hele tatt lever i overensstemmelse med normen blant hobbiter i Hobsyssel. Trollmannen Gandalv, som han knapt husker fra barnsbein, tvinger seg på og inn i hans hus, med et selskap av 13 dverger, en miniarmé under dvergprinsen Thorin (Richard Armitage).

Gandalv og dvergene synes allerede å ha bestemt Bilbos skjebne uten hans viten. Han skal hjelpe dvergene å gjenerobre Erebor, deres tapte rike i Det ensomme fjellet, som i mange år nå er blitt voktet av den gullglade drage Smaug. På sin reise møter de en rekke beist fra Midgard og ikke minst kommer Bilbo over den magiske ringen som selvfølgelig i fortsettelsen blir «Ringenes Herre».

Et godt flettverk
Da J.R.R. Tolkien skrev «Ringenes Herre» etter «Hobbiten», forsøkte han flere ganger å omskrive den første boken «Hobbiten» slik at handlingen og figurene i den passet inn i «Ringenes Herre», men han skal ha funnet ut at det var så mange uoverensstemmelser at han ga opp. (Det vil si spesielt én endring ble gjort, og det var figuren Gollum. Mens han i første utkast av «Hobbiten» vennskapelig skiller vei med Bilbo og ringen, er han i senere utgivelser og i Jacksons film den Gollum vi kjenner. den besatte ringbærer.)

I filmen gjør Peter Jackson dette på glitrende vis. Det er som vi aldri forlot Midgard der vi umiddelbart bringes inn i Hobsyssels grønne enger og til Lommelun der den eldre Bilbo (en knallbra Ian Holm) og Frodo (Elijah Wood) legger hele premisset for «Hobbiten». Allerede her er det mange referanser til «Ringenes Herre», og musikken fra «rRngenes Herre» bringer det hele sammen.

Sømløst føres vi så tilbake til den yngre Bilbo og hvordan han havner i dette spesielle dvergefølget. Filmskaperne endrer også Bilbos mål. Mens det i «Hobbiten» egentlig handler om å bekjempe dragen for å få tak i gullskatten, har Jackson og co heller lagt vekt på at Bilbo skal hjelpe dvergene å få tilbake deres hjem, deres rike. En mye mer nobel sak enn å jakte edelsteiner og gull.

Strålende Bilbo
Martin Freeman er en ypperlig yngre utgave av Holm, samtidig som han nesten umerkbart inntar sin egen tolkning av Bilbo. Ian McKellen er en vittigere, mer ansvarsløs trollmann, en kar som må stå til rette for både Saruman og alvene.

At vi kjenner Peter Jacksons Tolkien-rike så godt er både en glede og en svøpe. Det er et utrolig gledelig gjensyn, samtidig som Jackson ikke imponerer oss like stort som forrige gang. Vi er blitt kravstore, vi vil ha mer. Og det får vi ikke med dvergene. Vi må dog trekke fram Ken Stott som Balin, en mann som får gjort mye ut av sin tilmålte tid. Men jeg skulle ønsket meg en enda mer karismatisk og konfliktfylt Thorin i Richard Armitage.

Manglende konflikt
«Hobbiten - en uventet reise» har ikke helt handling nok til en nesten tre timer lang film. Det handler for så vidt ikke om at «Hobbiten» er en form for roadmovie der de løper og løper fra uhyre til uhyre. Det handler mer om at det ikke er spenning nok å hente mellom rollefigurene i midtetappen. Det var mer å hente i konfliktene mellom rollefigurene i «Ringenes Herre».

At dverger ikke liker alver og at ingen av dem er spesielt begeistret for Bilbo, etableres i filmens første time og så skjer det egentlig fint lite mellom noen av de involverte i time nummer to. Det har blitt understreket at «Hobbiten» er en lettere og morsommere film, og den har absolutt mange flere komiske elementer, men samtidig er den mørkere enn boken.

Mellompartiet i film nummer én er det svakeste. For oss som liker Tolkien og Peter Jacksons filmatiseringer, gjør ikke det så voldsomt mye, men for andre kan det bli en tålmodighetsprøve.

Men; Det tar helt durabelig av i siste time, noe som ingen kan klage på, verken når det gjelder action eller karakterutvikling. Den ypperste scenen kommer nesten helt mot slutten når Bilbo treffer Gollum for første gang. Superb spill og superb manus fra alle parter.

3D
Den mye omtalte 3D-teknikken har fått mange anmeldere til å mene at filmen mangler tekstur og magi. Personlig synes jeg ikke den gjør så mye fra eller til for historien, selv om teknikken definitivt er mange trinn opp fra mye rælete 3D som er servert de siste årene.. Filmen blir mer realistisk i utseendet, men personlig synes jeg iverken den virker mer kunstig eller ekte, bare annerledes.

Best av alt med «Hobbiten - En uventet reise» er at denne litt for lange førstefilmen faktisk lover svært godt for fortsettelsen.