Snur seg i grava?

Michael Jackson
Michael
Sony

Bare så det er sagt med en gang - «Michael» har ikke låter av monsterhit-kaliber, slik som storparten av Michael Jacksons skiver har hatt. Så selv om mannen selv flere ganger snakket om det ultimate comebacket, så mente han tydeligvis ikke denne skiva.

Det lille ekstra mangler - mannens egen tilstedeværelse, muligens?

Uten å vite hva plateselskapet - som mer eller mindre berettiget har fått deng for å melke kua for det den er verdt, også etter dens død - har sittet på av mer eller mindre brukandes materiale, så har resultatet blitt svært ymse. Fra det brukbare, til det tydelig MJ-kopierende, på grensen til å være klisjéaktig.

Skivas første singel «Hold My Hand» er det vel strengt talt mer en Akon-låt enn MJs - noe som ut fra kvalitet, kanskje er like greit. (Se videoen til låta nederst i denne anmeldelsen). Andre-singelen «Breaking News» har stort sett allerede gått i glemmeboken.

«Hollywood Tonight» åpner med gregoriansk korsang, før det slynges på med MJ-vokallyder og rop over en lav sko. En helt grei låt, men blir delvis en blek kopi av mannen selv - «Billy Jean» er så mange hakk hvassere. Det samme kan sies om «Keep Your Head Up» - en ok ballade, men ikke helt der oppe blant andre ting mannen har hatt signaturen på før.

Produksjonsmessig er det tydelig vært et ønske om å lage en svært lettkjennelig MJ-skive. Og det er det - Jacksons egenart i vokalen er vanskelig å skjule om man så vil, men det er heller ikke noe særlig mer. Hvorfor kaste bort tiden, på noe som selger åkke som?

LES alle ukens musikkanmeldelser her!

Introen på fjerdelåta, «(I Like) The Way You Love Me, der et opptak av hvordan MJ selv forklarer tekst og melodi, og legger på trommelyder i form av vokalbruk, gir fansen en liten etterlengtet bit av det døde popikonet - og låta får frem rene høytids- og feriestemningen her i huset, og er en av skivas beste.

Derimot er «Monster», der 50 Cent er hanket inn for å slenge på det som muligens skal være barskhet og streetkred, rett og slett slapp - i monstersammenheng og generelt. Like kjedelig kan «Best of Joy» sies å være - fyll i midten, for å ha nok låter til å kalle det hele en LP. Det er knapt vits å nevne Lenny Kravitz-hjelpa på «(I Can't Make It) Another Day».

Heldigvis innehar skiva også låta «Behind the Mask» - der man (endelig) får noe av snerten MJ var kjent for. Også her kan man mistenke produsentene for å tenke mer med lommeboka enn hjertet, og hva Michael selv tenkte med låtene, kan man bare gjette seg til. Tekstmessig er han tydelig opptatt av behandlingen media gir, og hva kjendistilværelse og berømmelse gjør med den enkeltes sjel. Ikke så rart, med tanke på MJ selv opplevde som artist - men er det verd så mange låter?

Det gjenstår å se om dette er det siste vi får av musikk fra Michael Jackson. Med tanke på hva som er klart å hoste opp i etterkant av både Elvis og Beatles-legenders død, er svaret nei da, det kommer mer. Mye mer.

Får bare håpe det ikke resulterer i at rubbel og rask av MJ-innspillinger gis ut ukritisk, slik mye tyder på med «Michael».