Snakk til hånddukka
Er det mulig å ta en film hvor Mel Gibson snakker gjennom en tøybever på alvor?
(SIDE2:)The Beaver - USA 2011. Regi: Jodie Foster. Med: Mel Gibson, Jodie Foster, Anton Yelchin, Jennifer Lawrence, Riley Thomas Stewart
Aldersgrense: 11 år
«The Beaver» har et premiss som unektelig høres ganske så latterlig ut. Mel Gibson spiller Walter Black, familiemann og eier av et stort leketøysfirma, som har falt ned i en dyp depresjon. Etter at kona Meredith (spilt av filmens regissør Jodie Foster) ser seg nødt til å kaste ham ut, når han bunnen av både lidelsen og flaska – men plutselig ser han en slags redning i form av en sliten, gammel tøybever. Walter plasserer den på sin venstre hånd og gir den en cockney-engelsk røst. Og ikke bare kommuniserer han med den, den blir også et middel for Walter til å kommunisere med omverdenen igjen. Slik «The Beaver» blir Walters stemme, blir omverdenen bedt om å snakke til hånddukka.
Den første som responderer positivt er yngstesønnen Henry, som er i en alder hvor samtaler med kosedyr ikke er så unaturlig. Meredith forsøker også å akseptere at beveren, som Walter presenterer som en terapiform anbefalt av legen hans, synes å hjelpe ektemannen til å fungere i hverdagen, og lar ham flytte hjem igjen. Mens tenåringssønnen Porter, som er livredd for å bli som sin far, gremmes over det han ser. Og spørsmålet er om Walters skjebne virkelig er i de beste hender – eller rettere sagt, den beste hånddukka.
I regissør Jodie Fosters hender er ikke dette premisset fullt så latterlig som det høres ut, men likevel ikke helt enkelt å svelge. Mel Gibson er et godt valg til hovedrollen, uten at jeg skal dra noen paralleller til hans mange offentlige sammenbrud. Australieren er en av få skuespillere som kan slippe unna med å ta en slik karakter på alvor, som er en absolutt nødvendighet for at denne filmen skal fungere. Hvilket den delvis gjør. Problemet er snarere at Foster ikke helt klarer balansegangen mellom det som åpenbart er absurd i historien, og dens åpenbare alvor. Filmen klarer ikke å trenge helt inn i Walters depressive lidelse, og henfaller til litt for mange hollywoodske lettvintheter – selv om den heldigvis ikke ender opp med å forsøke å gi noen for enkle svar.
Vel så mye spilletid vies sønnen Porter (Anton Yelchin), som betales av skolens tilsynelatende mest perfekte heialeder (spilt av talentfulle Jennifer Lawrence fra «Winters Bone») til å forfatte avslutningstalen hun ikke klarer å skrive selv. Dette subplottet er sant å si vel så interessant som hovedfortellingen om Walter og beveren, og det som gir sterkest emosjonell forløsning.
«The Beaver» er sobrere og mindre latterlig enn man nok kunne fryktet, men klarer likevel ikke å gi depressive lidelser en stemme man virkelig tar på alvor.