Smertelig lite voksent

Grown Ups 2 - USA 2013. Regi: Dennis Dugan. Med: Adam Sandler, Kevin James, Chris Rock, David Spade, Taylor Lautner, Salma Hayek, Steve Buscemi, Maria Bello, Andy Samberg, Milo Ventimiglia, Jackie Sandler, Aly Michalka, Steve Austin, Alexander Ludwig, Maya Rudolph

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: ungdom/voksen)

Det er ikke alle forunt å like Adam Sandler, faktisk kjenner jeg folk som hater ham intenst. Selv har jeg aldri helt skjønt dette – Sandler kan da så absolutt være morsom, og hadde dessuten hovedrollen i en av Paul Thomas Andersons beste filmer («Punch Drunk Love»). Men med «Grown Ups 2», hvor han er oppført som både hovedrolleinnehaver, manusforfatter og produsent, må jeg medgi at han virkelig gjør en solid innsats for å bli mislikt.

Det er nemlig duket for et særdeles lite gledelig gjensyn med de store og små barna fra 2010s «Grown Ups», denne gang i en historie som er så lite utvokst at man underveis glemmer hva den dreier seg om. Ved filmens begynnelse har Lenny (Adam Sandler) med familie flyttet tilbake til hjembyen hans, og etter hvert planlegges det en åttitallsfest som går av stabelen mot filmens slutt. I spilletiden imellom er det muligens meningen at de umodne mennene på en eller flere måter skal erkjenne at barna deres er i ferd med å vokse opp, men scenene fylles isteden i all hovedsak med en uutholdelig rekke plumpe vitser og sjarmløs slapstick – fortrinnsvis med utgangspunkt i kjerneelementene bæsj, tiss og promp.

En gjeng barndomskompiser i tredve- eller førtiåra som sliter med å innse at de er voksne til tross for at de er blitt familiefedre, er sant å si ikke tidenes verste komediepremiss. Og muligens fungerer det i den første filmen, som jeg skal innrømme ikke å ha sett. Men «Grown Ups 2» er lite annet enn en serie pinlige anledninger for folk som Adam Sandler, Kevin James, Chris Rock, David Spade, Salma Hayek, Maya Rudolph og Steve Buscemi til å drite seg loddrett ut.

Jeg er helt på det rene med at man som filmanmelder må akseptere å ikke være kjernemålgruppe for alt man må vurdere, og jeg ser ikke bort fra at deler av humoren i denne filmen vil funke for mindre barn. Problemet er imidlertid at man har prøvd å tekkes «barn i alle aldre», slik at de voksne med mye barn i seg også skal få sitt. Følgelig inneholder filmen i tillegg mye pupp, lår og øldrikkehumor, som strengt tatt bare er ubehagelig dersom den er ment å fenge de aller minste.

Som om ikke de insisterende umorsomme vitsene skulle være pinefulle nok å stønne seg gjennom, serverer filmen en moral som synes å være at man A) må kunne mobbe barn dersom de mobber barnet ditt, B) må kunne drikke alkohol med barn i huset og C) i det minste bør gi inntrykk av å kunne slå skikkelig fra seg.

Før vi omsider når rulleteksten, ender det hele opp i et voldsforherligende klimaks, hvor stort og smått forenes i en real slåsskamp mot stedets lokale bøller. Jeg synes ærlig talt vi bør være voksne nok til å finne noe mer oppbyggelig som generasjonene kan samles om. På samme måte som jeg håper at denne hjelpeløst lavpannede filmen verken vil samle store eller små barn i kinoene.