Smertefull torturporno

Saw VI - USA/Canada/Australia/Storbritannia 2009. Regi: Kevin Greutert. Med: Tobin Bell, Costas Mandylor, Betsy Russell, Mark Rolston, Peter Outerbridge, Shawnee Smith

Aldersgrense: 18 år (absolutt grense)

Jigsaw, mannen som liker å plassere folk i groteske tortur- og henrettingsapparater hvor de må ta de grusomste avgjørelser, er tilbake. Igjen. Selv om han døde for rundt tre filmer siden.

Her er det så mye å mislike at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men det er kanskje naturlig å ta historien først.

I denne sjette «Saw»-filmen skal vi få vite at John aka Jigsaw (Tobin Bell) led av alvorlig kreft, og at de kyniske jævlene i forsikringsselskapet hans nektet å finansiere den alternative, potensielt livreddende behandlingen til en norsk (!) lege. Dette danner utgangspunktet for en ny runde posthum torturporno, utført av hans gjenlevende allierte, mens Jigsaw selv dukker opp i en tilsynelatende uendelig mengde videoopptak han har etterlatt seg. Samt i de evinnelige flashbackene, som får publikum til å føle at de blir behandlet som idioter.

Egentlig er det ikke noe vits i å gå inn på historien og alle dens logiske brister, da den åpenbart kun er en unnskyldning for å tjene enda mer penger på torturporno. Tradisjonen tro kommer en snedig tvist mot slutten, men den er ikke smart nok til å forsvare noe annet enn skalaens laveste karakter.

Om teknikk og skuespill er det vel stort sett også bare å si at det er skammelig dårlig. Med unntak av voldseffektene, naturligvis.

La meg få si at jeg selv er gammel splatter-entusiast, og vet å sette pris på skrekk og gørr i kinosalen. Det er kanskje naturlig at vi oppsøker fiksjon for å vedlikeholde visse deler av følelsesrepertoaret som vi mer eller mindre har mistet kontakt med i våre beskyttede, moderne liv. Og man kan trekke parallellen til hvordan mordmysterier har blitt en koselig påsketradisjon, selv om mord i virkeligheten ikke er noe særlig stas – og anse «Saw»-serien som ekstremutgaven av dette. Det er tross alt bare fiksjon.

Men jeg må innrømme at jeg merker et visst ubehag av at en serie basert på grafisk framstilling av ren tortur har blitt et storselgende underholdningsfenomen, med tanke på hvor mye mishandling og tortur som faktisk foregår der ute i verden.

Ytterligere et ankepunkt er menneskesynet som kommer til syne gjennom de mange groteske dilemmaene ofrene stilles ovenfor, som vel er noe av fascinasjonen ved denne serien. At de arbeider i forsikringsbransjen, føles ikke akkurat som noen fullgod forklaring på at samtlige personer i filmen blir sjeleglade om de får gå over masser av seigpinte lik for egen overlevelse. Eller eventuelt for å få sin uproporsjonerte hevn.

Men det som muligens gjør filmen aller mest uspiselig, er det påstått moralske prosjektet til Jigsaw. Her er det som vi skjønner den kyniske forsikringsbransjen som skal få lide (filmen utgir seg sågar for å ha noe å si om amerikansk helsevesen!), når Jigsaw liksom skal gi sine etiske lærepenger. Å høre den massemordende lysttorturisten snakke om at «alle handlinger har konsekvenser»» og at «det er stilt ovenfor døden at man lærer verdien av livet», er intet mindre enn smertefullt. For skaperne av filmserien er naturligvis ikke opptatt av andre verdier enn billettinntekter, som igjen er konsekvenser av tortur og død.

Folk i forsikringsbransjen gjør sikkert mye slemt, men neppe så ille som å late som at Jigsaw er en rettferdighetssøkende oppdrager. Mens man holder ham kunstig i live for å tjene enda mer penger på utspekulert vold og et fordervet menneskesyn.

Denne torturen må snart ta slutt.