Småsexy fantasy fra Zwart

Skyggejegerne – Demonenes by – USA 2013. Regi: Harald Zwart. Med Lily Collins, Jamie Campbell Bower, Lena Heady, Jonathan Rhys-Meyers med flere

Aldersgrense 11 år

Clary (Lily Collins) lever et vanlig liv i Brooklyn med mor (Lena Heady) og hennes kamerat Luke. Hun henger stort sett med bestekameraten Simon, men en dag forvandler begges verden seg. Clary får stadig sterkere visjoner om et mystisk symbol, og hun begynner å se personer andre ikke ser. Når hun blir vitne til et mord på en nattklubb, og kamerat Simon tror hun er gal, begynner det å gå opp for henne at noe er i ferd med å skje og hun trekkes inn i skyggejegernes verden.

Forfatter Cassandra Clare har hatt stor suksess med sin skyggejeger-serie i bokform. Harald Zwart har fått jobben med å ta historien til lerretet, og det gjør han med effektiv og humørfylt sjarme.

Anmelderne i USA var mildt sagt lite begeistret over dette første forsøket, men det forekommer undertegnede at de like mye kritiserer Clares historie som Zwarts håndverk.

Clare har uten blygsel lånt en god dose Harry Potter (skyggejegernes institutt), noe Twilight(et par trekantdramaer) og noe «Den mørke materien». Men der JK Rowling lot en storøyd Harry Potter faktisk ha et mysterium å løse i sin første bok «De vises stein», er «Demonenes by» først og fremst en introduksjon til skyggejegermiljøet, både for oss og for Clary. Det gir Zwart lite annet valg enn å legge til rette for en annen kommende og større historie. Faktisk minner «Demonenes by» således mer om del 1 av en todelt film, enn en enkeltstående film alene.

Trikset er å skjule historiens mangler på et vis, og det gjør Zwart på en ganske underholdende måte. Noen ganger glipper det dog, og det forekommer undertegnede at Lily Collins Clary noen ganger er litt for dum for sin egen oppvakthet. Det er også et problem at man som publikum ikke forstår hvorfor de handler som de gjør (men heller velger andre, mer åpenbare løsninger på et problem.

Det nye «Demonenes by» tilbyr er et fantasyunivers der relasjonene er litt mer reelle. I Cassandra Clares univers er det for eksempel helt lov å være homo.

Dette dekker ikke Zwart til. Faktisk gjør han det til et ganske stort poeng. Forholdet mellom Clary og skyggejegeren Jace er også akkurat så sexy som det bør være for en ungdomsfilm, og langt morsommere å følge enn den tragiske Bella Swan og Edward Cullen.

Kombinert med en god del artige spesialeffekter, blir «Skyggejegerne» aldri noen «Hunger Games», men den blir effektiv underholdning som ikke tar seg selv eller sjangeren for høytidelig. Enkelte humoristiske poenger blir skuslet bort og en del gode ideer aldri fullført, men alt i alt betyr ikke det så mye.

Styrken tll «Skyggejegerne» ligger i at vi blir engasjert i rollefigurene. Selv om Clary noen ganger blir for treg i oppfattelsen for undertegnede, spilles hun med en naturlig liketil sjarme av Lily Collins. Og Jamie Campbell Bower kan bare forberede seg på nesegrus tilbedelse de nærmeste årene som den sofistikerte Jace der han balanserer på akkurat den riktige siden av pirrende.

- Jeg kan ta av meg klærne for deg når som helst, sier han til Clary. Jadda.

«Skyggegjerne – demonenes by» er ikke nyskapende, men det er heller ikke materialet den bygger på. I så måte har Harald Zwart gjort den jobben han ble satt til å gjøre – å lage en film for fansen.