Sløy spionthriller
Kul, men ikke alt for høyspent agentfilm fra hyperaktiv regissør.
Haywire - USA/Irland 2011. Regi: Steven Soderbergh. Med: Gina Carano, Channing Tatum, Ewan McGregor, Michael Douglas, Michael Fassbender, Antonio Banderas, Mathieu Kassovitz.
Aldersgrense: 15 år
Eklektisk er et passende ord om regissør Steven Soderbergh, produktiv er et annet. Siden debuten i 1989 med Cannes-vinneren «Sex, løgn og videotape» har han rukket å regissere hele 25 spillefilmer, som strekker seg fra brede publikumsmagneter (som Oceans Eleven med oppfølgere) til smale arthouse-filmer» (som de insisterende realistiske filmene om revolusjonsikonet Che Guevara).
«Haywire» er rimelig solid forankret på den kommersielle siden av pendelsvingningen, og er en thriller om den hemmelige frilansagenten Mallory Kane. Ved filmens begynnelse har noe gått galt på et oppdrag i Barcelona, og vår slagkraftige heltinne har sett seg nødt til å stikke av fra oppdragsgiverne for å finne ut på egen hånd hvem som har sveket hvem.
Et klassisk agentfilmplott, med andre ord, slik vi kjenner dem fra både Bond og Bourne, med en actionheltinne ikke alt for ulik Modesty Blaise og Angelina Jolies Salt. Kampsportspesialist Gina Carano gestalter hovedkarakteren uten særlig med skuespillererfaring, men vet så absolutt å slå fra seg – og håndterer dessuten både dialog og mimikk med overbevisningsevne. Samtidig sørger et birollelag bestående av mannlige ringrever som Ewan McGregor, Michael Douglas, Michael Fassbender og Antonio Banderas for at «Haywire» er en stjernespekket film, sin (hittil) ukjente hovedrolleinnehaver til tross.
Filmen lider litt av at manuskriptet savner de helt store overraskelsesmomentene. Dette veies imidlertid i stor grad opp av registilen, som bærer smakfullt preg av Soderberghs sedvanlige finesse og kjølige eleganse. Istedenfor å kaste seg på den frenetiske stilen man er vant med fra Jason Bourne-filmene og de fleste andre thrillere for tiden, girer han ned til et sløyt tempo som fører tankene til paranoiathrillerens gylne tid på syttitallet. En assosiasjon som i tillegg mates inn i ørene våre gjennom et i overkant insisterende musikkspor.
Resultatet er så absolutt kult, men kunne med hell vært mer høyspent.