Slitsom og sannferdig

Før midnatt - USA 2013. Regi: Richard Linklater. Med: Ethan Hawke, Julie Delpy, Seamus Davey-Fitzpatrick, Jennifer Prior, Charlotte Prior, Xenia Kalogeropoulou, Walter Lassally, Ariane Labed, Yannis Papadopoulos, Athina Rachel Tsangari, Panos Koronis

Aldersgrense: Tillatt for alle

«Før soloppgang» fra 1995 har blitt stående som en moderne, romantisk klassiker, med sin minimalistiske, realistiske og sjarmerende skildring av to unge mennesker som møtes tilfeldig og tilbringer en kveld i Wien sammen, før de går hver til sitt med løftet om å møtes igjen om seks måneder. Når regissør Richard Linklater fikk Jesse og Celine (Ethan Hawke og Julie Delpy, som begge er med å utforme manus) til å møtes igjen i oppfølgeren «Før solnedgang» ni år senere, var det med overhengende fare for å bryte magien. Både fordi oppfølgere til klassikere ikke nødvendigvis blir like klassiske, og fordi det her var snakk om en slags øyeblikkets «vi vil alltid ha Wien»-magi.

Ikke desto mindre var det godt å omsider få vite hvordan det gikk med de to karakterene vi alle ville at skulle få hverandre. Andrefilmen var kanskje ikke absolutt nødvendig, men like fullt et gledelig gjensyn – i tillegg til at den benyttet seg av et snedig realtidsgrep, hvor filmens handling utspiller seg over like mange minutter som filmens spilletid.

Nå er atter ni år gått, og vi skal på ny møte Jesse og Celine i tredjefilmen «Før midnatt». Det gikk som forrige film hintet om, han ofret sitt amerikanske ekteskap til fordel for sin franske flamme. Paret er nå i begynnelsen av førtiårene – Jesse har fått grovere røst, Celine har lagt seg ut litt. De har fått felles barn, bosatt seg i Europa og ferierer i Hellas. Ved filmens begynnelse reiser Jesses sønn hjem til sin mor i USA, og Jesses umiddelbare sorgreaksjon i stedkommer gnisninger i kjæresteforholdet. Som nå synes langt mer preget av tidsklemme og hverdagsfrustrasjon enn nyforelskelse og hverdagsfilosofiske betraktninger, også på ferie.

Det blir muligens litt som å kritisere paven for å være religiøs, all den tid denne filmseriens kanskje fremste kjennetegn har vært scener med svært mye dialog, fortrinnsvis i lange tagninger. Men i «Før midnatt» blir det til tider alt for mye prat. Ta for eksempel middagssekvensen med Jesse, Celine og folkene de har blitt kjent med i Hellas, som er en overmåte lang prøvelse på publikums tålmodighet for samtaler som ikke er noe sted i nærheten av så interessante som de involverte foran og bak kamera synes å tro.

Etter hvert blir også Jesse og Celines konstante krangling ganske så slitsom å måtte overvære. Muligens fordi jeg er mann, irriterer jeg meg mest over den ikke så rent lite urimelige Celine, som er blitt rimelig identisk med Delpys karakter i skuffelsen «2 dager i New York». Mer sympati får jeg for Jesse, uten at jeg helt forstår hvorfor han holder ut.

Som det framgår, er det ikke lenger noe utpreget gledelig gjensyn. Og kanskje ikke særlig nødvendig – «Før midnatt» får en til å tenke at man muligens burde ha latt det være med den første, eller i hvert fall med de to første, filmene.

På den annen side er det noe ærlig med dette prosjektet, som denne gang prøver å si noe om kjærligheten etter forelskelsens slutt. Etter mye kjekling og gnål ender «Før midnatt» opp som en nokså naken skildring av parforholdets mer onde enn gode dager, som sørgelig nok føles sannferdig i all sin melankoli og mangel på illusjoner.

Selv om Ethan Hawke har uttalt at han føler sagaen er ved sin ende nå, er det vel ikke fullstendig utenkelig at det likevel vil komme en ny film om ytterligere ni år – nærmest slik visse dokumentarfilmskapere har dokumentert folk gjennom et helt liv. Jeg er usikker på om jeg i så fall gleder meg, men det hadde unektelig vært interessant – når man først har valgt å fortsette etter at leken sluttet å være god.