Slik så det kanskje ut i Pompeii

POMPEII - USA, 2014. Regi: Paul W.S. Anderson. Med:Kit Harington, Emily Browning, Carrie-Anne Moss, Kiefer Sutherland, Paz Vega,Jared Harris, Jessica Lucas, Adewale Akinnuoye-Agbaje, Jessica Lucas.

Aldersgense: 15 år.

Pompeii er en av verdens mest kjente turistattraksjoner, og ikke uten grunn. Vulkanutbruddet fra Vesuv i år 79 begravet en hel by, men i 1748 ble byen gjenoppdaget. Frem fra asken fant man ikke bare ruiner av bygninger - man klarte også å gjenskape formen til menneskene som bodde i byen.

Fordi historien om utbruddet fremdeles fascinerer, er det absolutt på tide med en katastrofefilm hentet fra hendelsen.

Men en film krever mer enn et vulkanutbrudd.

Regissør Paul W.S. Anderson har valgt å fortelle en klassisk Romeo og Julie-historie. Vi følger slaven Milo, en glimrende gladiator som fortsatt har hevnlyst etter at romerne drepte familien hans. En dag fraktes han til Pompeii for å kjempe i colosseumet deres. Her møter han rikmannsdatteren Cassia, og de blir umiddelbart forelsket. Men de kan selvsagt aldri få hverandre.

Historien er både forutsigbar og klisjéfull, men det kan for så vidt tolereres i en katastrofefilm. Problemet er at historien er fullstendig uinteressant. Etter mange år med katastrofefilmer, er man nødt til å tilføre noe nytt. En liten original vri, et lite pust av noe nytt. Her følger Anderson skjemaet slavisk, og det blir bare kjedelig.

Det en katastrofefilm er helt avhengig av, er først og fremst gode karakterer publikum heier på. Og her feiler filmen fullstendig. Kjærligheten mellom Milo og Cassia er ikke troverdig nok. Jo da, vi kan tro på kjærlighet ved første blikk og sånt kliss hvis det presenteres riktig. Men det gjør det ikke her. Paret møter hverandre et par ganger før det smeller i vulkanen, og båndet dem imellom blir ikke sterkt nok til at vi tror på kjærligheten. Om det skyldes Andersons regi, manuset eller skuespillet til Emily Browning og Kit Harington er vanskelig å si, men sannsynligvis skyldes det alt dette.

Browning og Harington er imidlertid langt fra de dårligste skuespillerne i filmen. De gjør for det meste en god jobb - selv om Harington til tider er så lik Vegard Ylvisåker at det nesten blir komisk, men det kan verken han eller filmen noe for. Men flere av birollene er fryktelig dårlige. Kiefer Sutherland er blant skuespillerne som ikke leverer som han burde.

Nå høres det kanskje ut som om filmen får fullstendig slakt. Men det gjør den ikke. For det er også mye bra i filmen.

Anderson vet at publikum venter på vulkanutbruddet. Han prøver derfor ikke å holde det tilbake, og allerede tidlig i filmen får vi se at det så smått begynner å boble i vulkanen. Dette gjør at publikum ikke blir utålmodige, samtidig som historien blir hakket mer rørende ved at vi vet hvordan det hele vil ende.

Spesialeffektene er spektakulære, og det er disse som redder filmen. Fra utbruddet er et faktum, blir vi dratt inn i byen og føler med de tusenvis av menneskene som er fanget under vulkanen og ser sin skjebne komme. Det er lett å forestille seg at det var omtrent sånn det var den gangen det skjedde, og det er spennende å se en levendegjøring av bildene man har hatt i hodet.

«Pompeii» er en storslått katastrofefilm som passer for deg som liker den type filmer. Siste halvdel av filmen er langt bedre enn første, og heldigvis er det som regel det siste i en film man husker best.