Slik jukker man seg selv foran 80.000
Metallica kom, gørra og etterlot glade fans.
ROSKILDE FESTIVAL (Side2): Det begynte så bra. Det var type jo harder, jo fortere, jo bedre. Dum som jeg er, begynte jeg til og med å fantasere om overarmene til James Hetfield. Jeg skulle senere innse jeg hadde blitt lurt.
Men det begynte altså i et forrykende tempo.
- Det er fantastisk å være her, å se så mange som elsker live musikk, rælte godeste James i starten, i tillegg til alle sine «Råskildeee»-rop. Delvis nyere låter, men hardt og tungt – deilig!
Midt oppi all støytempoet satt selvsagt Lars Ulrich og gliste som en halvgal bak trommessettet. Han har blitt ganske grim med åra, men han så usedvanlig happy ut denne kvelden. Trolig på grunn av hjemmebanen, og publikum elsket da også hvert glimt av han på storskjermen. Dessverre var det ikke stort mer han bidro med til at kvelden overlevde. For den tryna. Ganske så hardt og vondt.
Uten gitarist Kirk Hammet hadde det ikke vært mange bandmedlemmer å skryte av på den Orange scene lørdag kveld. Etter såpass mange år sammen, er det usedvanlig dårlig samkjørt til tider. Det kunne man overlevd, men det ble så mye anna rot. Her skal alle få sine tildelte minutter i strobelyset (stort sett levert av Roskildes publikum), og her skulle det pøses på med mer eller mindre ukjente låter. Det hadde vært helt finfint om man skulle slippe skive eller feire seg selv på andre måter, men å stå foran 80.000 og holde jam-session, er ikke ok. Uavhengig hvor fint man har det selv.
For at man skulle glemme at de hadde halvveis daua etter fem låter, og at egentid ikke er noe man serverer alle andre, guffa de på med flammer. Ikke nødvendigvis i form av pyro, men raketter som lager mer lyd. Det fikk – et allerede for overtakknemlig publikum – til å juble. Men det var ingen som hadde tenkt å feire nyttår, så alt i alt hjalp det lite på helhetsinntrykket. Det ble mye egotripp og mastrubering. Før de nådde de siste del – og mest kjente låtene, glemte til og med Hetfield å rope «Roskilde».
- Vi spiller ikke de mest kjente i dag. (...) Joda, men de kommer senere, fortsatte mannen med overarmene, før bandet guffa på med et kvarter instrumental-jokking. I et set på drøye halvannen time, er det ganske mye, sett sammen med alle låtene de spilte mye for sin egen glede. Siste 45 minuttene serverte de derimot, det så mange kom for å få.
Som for all del kom – hits som Master of Puppets og Enter Sandman var moro, og Nothing Else Mathers førte til allsang. Kvelden ble reddet. Og ikke misforstå – det er fullt lov å servere annet, men det trenger ikke deles inn så til de grader i egeninteresse, og at publikum slik sett mister piffen fullstendig. Å holde på interessen er en kunsts, og lørdag kveld ga Metallica ganske flatt f til tider.
Men det reddet seg delvis inn, - de nektet å gi seg, og satte heldigvis inn med samme tempo de startet i. Og jeg vil fremdeles ha James sine armer rundt halsen <3