Slapt fra fransk underverden

Mitt hjertes tapte slag (Frankrike 2005). Regi: Jacques Audiard. Med Romain Duris, Niels Arestrup, Linh-Dan Pham, Aure Atika, Emmanuelle Devos.

Handlingen i denne franske filmen utspiller seg delvis i den franske underverden og delvis i mer fornemme kretser i kulturlivet.

Gangsteren Tom driver som lysky eiendomsspekulant. En dag treffer han agenten til sin avdøde mor, som var en suksessfull konsertpianist. Agenten ber Tom komme og prøvespille, og mener småkjeltringen har talent.

Dermed begynner Tom å ta pianotimer for å bli flink nok til å prøvespille. Men han slites mellom virksomheten som skruppelløs eiendomsspekulant, og aspirerende pianist. Etter hvert som han blir flinkere, dras han også lenger inn i problemene i sitt andre yrke. Dessuten begynner han å involvere seg med gamle fiender av faren, som også driver med lysky affærer innen eiendom.

Denne filmen har i utgangspunktet en historie som er interessant nok til å engasjere. Hovedrolleinnehaver Romain Duris spiller godt, og filmskaperne får frem den gryende desperasjonen til Tom mens han kjemper mot sine demoner og dyrker sin pianolidenskap.

Visuelt er den også pen - harde og ukonvensjonelle klipp og kameraføringer gir assosiasjoner til franske bølgefilmer under de dramatiske scenene, samtidig som dvelende kamera og vakre utsnitt får frem de mer emosjonelle sidene ved filmens karakterer.

Likevel klarer ikke denne filmen å engasjere. Jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på hovedpersonen, og føler ikke riktig at jeg kan leve meg inn i dilemmaet hans.

Det er befriende å slippe unna Hollywoods overdrevne føleri og sentimentalitet. Men regissør Jacques Audiard kunne med rette ha brukt litt bredere pensel når han skildrer for eksempel gangsternes brutale fremferd mot fattige husokkupanter, og ikke minst om de underliggende problemene til hovedperson Tom. Hvorfor er det slemt av dem å gjøre dette? Hvorfor oppfører Tom seg som han gjør mens han snakker med faren? Hva er det som er så vanskelig?

Vi får deler av svarene, men de ligger godt gjemt mellom linjene - noe som resulterer i en litt slapp og uengasjerende handling.