Slagkraftig Thor

Thor - USA 2011. Regi: Kenneth Branagh. Med: Chris Hemsworth, Anthony Hopkins, Rene Russo, Stellan Skarsgård, Natalie Portman, Tom Hiddleston

Aldersgrense: 11 år

Neste år slipper Marvel superheltensemblefilmen «The Avengers». Som en slags grandios teaserkampanje fortsetter produsentene å presentere de ulike medlemmene i hver sine filmer: Til sommeren kommer «Captain America», men nå er det altså «Thor» sin tur.

Thor er ikke helt som alle andre superhelter i Marvel-universet. Der de vanligvis er maskerte helter med krefter som på en eller annen måte har rot i denne verdens vitenskap, enten det er ufrivillig omgang med mannevond gammastråling eller frivillig omgang med skreddersydd våpenproduksjon, er Thor en gud hentet fra norrøn mytologi. Jepp, han med hammeren.

I filmens anslag deiser han i bakken rett foran bilen til den unge forskeren Jane Foster (Natalie Portman), som er ute i ørkenen og studerer lysfenomener med sin nordiske mentor (Stellan Skarsgard) og sin mindre naturvitenskaplig anlagte assistent (Kat Dennings).

Tordenguden er nemlig kastet ut av Åsgard og strippet for sine krefter, etter at han gikk til angrep på iskjempene i Jotunheim uten pappa Odins velsignelse. Og dermed brøt våpenhvilen som ble inngått etter det guddommelige slaget i Tønsberg (!) mange år tidligere.

I kulissene lurer Thors slu bror Loke, som har mer enn en finger med i ulumskhetene i himmelen. Mens på jorden holder den lyssky organisasjonen SHIELD sitt altseende øye med den lysluggede kraftpluggen som brøler at han er sønn av Odin og at han må finne Mjølner.

«Thor» er regissert av britiske Kenneth Branagh, som oftest assosieres med Shakespeare-tolkninger. I form og uttrykk varierer filmen likevel ikke allverdens fra Marvels tidligere helteepos om Hulken og Iron Man, selv om sekvensene i gudenes sfærer krever enda mer omfattende CGI-effekter enn vi hittil har sett i disse filmene.

Branagh gir det mytologisk funderte dramaet en kledelig, nært sagt teatralsk tyngde som minner oss på at disse gudenes fremste fascinasjon paradoksalt nok er deres grunnleggende menneskelighet. Dette aspektet hjelpes også fram av Anthony Hopkins i rollen som Odin og Tom Hiddleston som Loke. Samt av australieren Chris Hemsworth, som er et godt valg i tittelrollen som den selvsikre spradebassen som skal lære seg ett og annet om å fortsatt ha noe å lære. Eller ydmykhet, som det også kalles.

Men det er også ett og annet å innvende mot denne filmen, som gaper over litt mye og ikke virker like gjennomarbeidet på jorden som i himmelen. Den første halvtimen pisker oss av gårde fra scene til scene, og når filmen endelig finner en slags ro (og «ut av sitt rette element»-komikk) blant de dødelige, klarer den aldri å etablere noen skikkelige relasjoner mellom de ulike karakterene her nede. Forskeren og gudens gjensidige tiltrekning blir aldri mer enn en hul påstand, mens Stellan Skarsgård synes å henge litt med hodet over at karakteren hans har som sin eneste funksjon å bla i en gammel mytologibok.

Men det er uansett ikke forhåpninger om et komplekst og dyptloddende karakterdrama som vil trekke folk til denne filmen. Som storslått superhelteventyr er «Thor» underholdende nok, med noen imponerende actionsekvenser – til tross for et nokså unødvendig oppgjør på slutten som vel så gjerne kunne hørt hjemme i en Iron Man-film. Noe filmen også kommenterer, i et av de sedvanlige pekene til de øvrige Marvel-figurene.

Så, for å hamre det inn til slutt: «Thor» er ikke akkurat guddommelig, men definitivt slagkraftig nok.