Skyld og skam i Tyskland
I Michael Hanekes verden er det viktigere å føle på ubehaget enn å plassere skylden.
Det hvite båndet - Østerrike/Italia/Frankrike/Tyskland 2009. Regi: Michael Haneke. Med: Christan Friedel, Burghart Klaussner, Maria-Victoria Dragus, Leonard Praxouf, Leonie Benesch, Rainer Bock, Susanne Lothar, Ulrich Tukur, Ursina Lardi, Branko Samarowski
Aldersgrense: 11 år
Den østerrikske filmskaperen Michael Haneke («Funny Games», «Pianolærerinnen») går sjelden for det entydige og ofte for det ubehagelige. Slik sett er «Det hvite båndet», som skaffet ham en Gullpalme i Cannes, utpreget «hanekesk».
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Her tar han oss med til den lille tyske byen Eichwald, i året før startskuddene for første verdenskrig. Filmens fortelles av en eldre mann, som ser tilbake på hendelser som utspilte seg den gang han var byens unge lærer. Derfor formidler han også usikkerhet om hvorvidt han gjenforteller dem korrekt.
Serien med uheldige hendelser begynner med at den lokale legen faller av hesten og havner på sykehus, på grunn av en snare noen har spent opp mellom to trær. Kort tid etter omkommer en tjenestepike når hun faller gjennom et slitent tregulv. Så blir flere av landsbybarna brutalt banket opp, uten at noen av dem vil røpe hvem som gjorde det.
Spørsmålet om skyld står sentralt i denne fortellingen. Men mer enn å ville fortelle om hvem som faktisk er skyld i de konkrete, nevnte hendelsene, bruker Haneke settingen til å diskutere oppdragelse, protestantisme, forbrytelse og avstraffelse – og hvordan Tyskland senere kunne ha skyld i en ny verdenskrig.
Det virker nemlig som om filmskaperen er mest interessert i å gi en beskrivelse av det pedagogiske og moralske klimaet som formet generasjonen som senere skulle la seg føre av Adolf Hitler. Med dette fortsetter Haneke sin utforskning av de mørkeste sidene av menneskehetens hjerte.
Mange av scenene er på flere måter svært sterke. Spesielt de som dyrker fram ubehaget mellom individer – det være seg voksne mot barn, eller voksne mot voksne. Alt fanget med kaldt, men vakkert svarthvittfoto. «Det hvite båndet» er unektelig et mektig verk, ikke minst på det stilistiske planet. Men det er også en film for den tålmodige, med sine to timer og 24 minutters spilletid.
Jeg har i utgangspunktet respekt for Hanekes ambisjon om å stille viktige spørsmål framfor å proklamere bombastiske svar. Jeg tror han finner en viss nytelse i at publikum ikke helt vet hvor de har ham, og at han muligens ønsker å skape provokasjon ved å ta opp et åpenbart svært ømfintlig tema uten å være spesielt tydelig på hvor han står i forhold til det.
Samtidig synes det klart at han vil gi en del skyld til kulturen og generasjonen som formet dem som senere skulle stå bak folkemord og andre monstrositeter. Uten at han vil gi slipp på individenes ansvar.
Det behøver med andre ord ikke være vanskeligere enn at Haneke ønsker å fortelle at det ikke er så lett å plassere skyld her i verden.
Noen gledesspreder i romjula er dette uansett ikke, men definitivt en tankevekker.
SE VIDEO AV DET HVITE BÅNDET