Skyflash: Fremtidens fremkomstmiddel?

Det skorter ikke på prosjekter med høytflyvende fremkomstmidler for fremtiden, og det siste skuddet på stammen kommer fra tyske Project Skyflash.

Med slagordet «fly fritt» har folkene bak Skyflash bygd et konsept for en ryggrakett som, hvis ferdigstilt, skal bli verdens minste tomotors fly.

Flyet skal kunne nå en høyde på 8000 meter, og en toppfart på 320 kilometer i timen. Inkludert piloten vil doningen ha en vekt på rundt 130 kg.

Konseptet er ikke helt ulikt modellen til den berømte stuntmannen Yves Rossy, men med én vesentlig forskjell. Mens Rossy er avhengig av å bli å fraktet opp i luften, skal Skyflash kunne ta av fra bakken.

Det er den unge tyskeren Fritz Unger som er hjernen bak prosjektet. Han har vært pilot sin 14-årsalderen, skriver nettsiden gizmag.com.

Med hjelp av nettkampanjer og donasjoner, har Unger og en gruppe flyenstusiaster klart å skrape sammen nok midler til å starte det ambesiøse prosjektet.

Inspirert av en fugl

Ryggraketten er bygd med utgangspunkt i vingene til en kondor. Fuglen justerer vingene for å utnytte varierende vindforhold, og det er det samme konseptet som ligger til grunn for vingene på Skyflash. Vingespennet er på maksimalt 3,5 meter og består av tre seperate enheter. Når farkosten først er kommet opp i luften, kan vingene gjøres mindre for fart og stabilitet.

Dette kontrollerer piloten med en berøringsskjerm som er festet til armen. Farten justeres med et gasshåndtak i høyre hånd.

Å styre flyet skal være instinktiv enkelt. Piloten bruker kroppsvekten sin til å få flyet til å klatre eller svinge til sidene. Støvelene til piloten er laget av varmebestandig materiale, og dette er ikke bare som en sikkerhet for piloten. Han må løfte støvlene inn i jetstrømmen for å justere kraftvinkelen - ikke ulikt V-2-raketten.

Etter å ha sett videoen og bildene som er publisert på Skyflashs hjemmeside, vil mange antagelig stille seg spørsmålet «hvordan lander en med denne doningen?».

Til Gizmag er teamet noe unnvikende på det spørsmålet, men sier det er «likt som når du tar av». Sikkerheten til fremtidige testpiloter og eventuelt fremtidige «hverdagspiloter» skal imidlertid være ivaretatt. Flykroppen skal raskt kunne frigjøres fra piloten, og flyet er utstyrt med fallskjerm.

Project Skyflash har bygget flere prototyper i tre, og dersom konseptet viser seg å fungere, vil teamet bygge det første flyvedyktige flyet, Skyflash 1 - med kraftigere motor og bygget av plastfiber.

Flere ryggraketter på tegnebordet

Fritz Unger er langt fra den første som drømmer om å fly på egen hånd.

Leonardo daVinci var inne på tanken allerede på 1400-tallet, mens rakettmotormodellen stammer fra 1920-tallet, da de første konseptene dukket opp i sci-fi-litteraturen. Fra 60-tallet, da teknologien tok igjen fantasien, begynte drømmen virkelig å ta form.

Tyskerne eksperimenterte med «Himmelstürmer» allerede under 2. verdenskrig. I 1959 tegnet Aerojet en kontrakt med det amerikanske militære om å utvikle en jetpack, og i 1960 fikk publikum se Bell Rocketbelt for første gang.

Likevel, 50 år senere kan vi fremdeles ikke spenne på oss en ryggsekk fullastet med brennstoff og sveve over bilkøen til jobben. Ifølge amerikanske myndigheter skal ryggraketten ha liten praktisk verdi med dagens teknologi.

Et selskap som muligens kan komme Skyflash i forkjøpet, er selskapet Martin Aircraft. Ingeniørene her utvikler Martin Jetpack, og skal være nær en løsning for folk flest.

Selskapet la allerede i april 2011 ut en video på YouTube, som viser ryggraketten i aksjon. Flyturen var en suksess og varte i over syv minutter, skriver selskapet i beskrivelsen av videoen.

Ryggraketten er ikke bemannet, men rigget til med testdukken «Jetson», som veier omtrent det en voksen mann gjør. Martin Aircraft opplyser at kontrollsystemet demonstrert i videoen er programmert til å begrense hastigheten og hvor raskt jetpacken kan stige.

Du kan se klippet nedenfor:

Videoen nedenfor er fra april 2012, og viser at prosjektet er godt på vei.

Ifølge flyveinnretningens tekniske spesifikasjoner kreves det ikke pilotsertifisering for å fly den. Jetpacken har en rekkevidde på rundt 50 kilometer ved toppfart, som er begrenset til cirka 100 kilometer i timen for å møte kravene til amerikanske amerikanske luftfartsverket, Federal Aviation Administration (FAA).

Martin Jetpack skal kunne fly så høyt som 2400 meter over bakken, og da er det betryggende å vite at den er utstyrt med fallskjerm. Maskinen er rundt 1,5 meter høy og veier litt over 242 kilogram med alt sikkerhetsutstyret ombord. Da kan den fly en person på opp til 113 kg.

I videoen nedenfor forklarer ingeniør Glenn Martin hvordan jetpacken flys og kontrolleres:

Her kan du lese mer om målsetningen for, utviklingen av og ikke minst sikkerhetsfunksjonene til Martin Jetpack.