Skulle stagge sexlyst

(Side3): Ikke alt virker slik oppfinneren hadde tenkt seg. Noen ganger finner man opp ganske nyttige ting - ved rene uhell.

Ville minske sexlyst

Dr. John Harvey Kellogg var en festbrems av verste sort. Syvendedagsadventisten var motstander av alkohol, sex, tobakk, kjøtt og koffein, og sammen med en gruppe andre religiøse jobbet de med å finne nye matretter som kunne møte deres strenge vegetarkrav.

Dr Kellogg, som ledet sykehuset The Battle Creek Sanitarium, hvor deres strenge avholdsteorier ble testet ut på pasientene. Han mente at sterkt krydret eller søt mat økte folks sexlyst, og var interessert i å finne mat som kunne fungere som anafrodisiak, og minske sexlysten. Han mente å ha funnet ut at ulike korntyper hadde den effekten, deriblant hvete, mais, ris, havre og bygg.

En gang lot han noe kokt hvete stå og bli gammel, men sykehuset hadde strenge budsjetter å forholde seg til, og han bestemte seg for å kjevle det ut til en lang tynn deig. I stedet ble det flak, som han ristet og serverte til pasientene. Det ble en suksess, og Dr Kelloggs og broren registrerte patent på produktet, og gikk over i cornflakesbransjen hvor de etter hvert eksperimenterte med blant annet mais og ris (rice krispies), og de tilsatte sukker.

Fyrstikker

Apotekeren John Walker blandet svovel og fosfor med en pinne i 1826. Blandingen satte seg fast i pinnen, og han forsøkte å skrape det av på gulvet.

Da merket han til sin store forbauselse at pinnen fyrte opp. Han utviklet raskt noen pinner, med det catchy og salgbare navnet sulphuretted pe-roxide strikables, men en kjemiker ved navn Samuel Jones tok patent på oppfinnelsen og kalte dem Lucifers i stedet.

Penicilin

Det er ikke ofte rein flaks fører til en nobelpris, men det var det som skjedde da noe mugg fløy gjennom vinduet til sykehuset i London, der Alexander Fleming arbeidet med å undersøke en stafylokokkbakterie.

Muggen havnet i petriskålen med bakterien, og Alexander tittet ned i mikroskopet. Muggsoppen ødela effektivt bakterien. De neste tolv årene jobbet han med to kolleger, og utviklet penicillin, som igjen ga dem nobelprisen i medisin i 1945.

Saftis

11 år gamle Frank Epperson er vel en av de yngste oppfinnerne, i hvert fall på denne lista. Han hadde blandet sodapulver og vann på trappa en kald kveld, og glemte blandingen med rørepinnen oppi. Den neste morgenen var blandingen frosset omkring pinnen.

Det skulle ta 20 år før denne ideen fikk blomstre videre. Da tilsatte han ulike smaker, og startet å produsere «Eppsicles». Han skiftet etter hvert navn til popsicles, og det ble en dundrende suksess i USA, og Epperson ble mangemillionær. Tenk på det neste gang en unge, nevø eller et nabobarn spør om å låne noen matvarer for å leke matlaging

Mikrobølgeovnen

Percu Lebaron Spencer var nok mer «på» enn deg og meg. Han patenterte hele 120 oppfinnelser i sin livstid, og var blant annet med på å utvikle radaren før og under andre verdenskrig.

En dag etter krigen gikk han gjennom laboratoriet sitt i Cambridge, Massachusetts, og stoppet ved en magnetron, et rør som produserer mikrobølger som styrer en radar. I lomma hans hadde han en sjokolade, og da han merket at den hadde smeltet, gjorde han noen eksperimenter. Han fant noen popcornkorn, og la det ved siden av magnetronen. Snart poppa popkornet overalt. Mikrobølgeovnen var oppfunnet.

Teflon

Kjemikeren Dr. Roy Plunkett skulle egentlig utvikle kjøleteknikker, ved å blande en gass og en syre, som har altfor avanserte navn til at vi skal forsøke å begi oss utpå det her. I hvert fall gikk alt galt med eksperimentet, noe som det skulle vise seg fikk en veldig riktig effekt.

Gassen hadde nemlig ligget på kjøleelementer for at den ikke skulle eksplodere. Dette hadde ført til at gassen hadde frosset inne i beholderen, og skapt et solid belegg på innsiden som var så glatt at ingen kjemikalier festet seg på det. De testet det ut, og fant ut at de hadde skapt teflon. Som i dag blir brukt i alt fra bomber og romfartøy, til stekepanner, klær og hjerteklaffer.

LSD

Enkelte vil kanskje påpeke at LSD kanskje ikke akkurat har tatt verden videre, og i så måte representerer noe egentlig fremskritt. Vel, de tar feil. De åpenbare positive følgene av det narkotiske stoffet er musikken, litteraturen og kunsten som springer ut av erfaringer på LSD. Og så har du hippiebevegelsen og politisk aktivisme, som fikk noen uventede og en del spennende stemmer og vinklinger etter eksperimentering på syre.

Mindre kjent er det at opptil flere nobelprisvinnere peker på LSD som den direkte årsaken til sine vitenskapelige gjennombrudd. Mest kjent er Francis Crick, som regnes som den moderne genteknologiens far, og Kary Mullis, som revolusjonerte DNA-forskningen på 60-tallet. Begge peker på LSD som en viktig årsak til mer kreativ tankegang.

Det var den sveitsiske kjemikeren Dr Albert Hofmann som ønsket å skape et avslappende og smertestillende middel som kunne brukes til å behandle blant annet migrene. Han testet det på seg selv, og merket raskt at det var noen bieffekter som skapte «fantastiske bilder, og ekstraordinære farger og former», og at stoffet slett ikke hadde noen avslappende effekt.

Dr. Albert Hofmann utvidet bevisstheten ved en tilfeldighet.