Skuffende lite hardkokt

Haram - Norge 2014. Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen

Med: Elias Ali, Solhail Anwar, Katharina Lindström Gjesdal, Kåre Conradi, Petronella Barker, Nasrullah Qureshi, Khawar Gomi

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

Ulrik Imtiaz Rolfsen spillefilmdebuterte i 2005 med «Izzat», en hardkokt og velfungerende actionthriller fra det norskpakistanske gangstermiljøet i Oslo. Deretter regisserte han spillefilmene «Den siste revejakta» og «Varg Veum – Bitre bomster», før han igjen skildret et norskpakistansk miljø i tv-serien «Taxi», med en fin balanse mellom realisme, action og spenning.

Med spillefilmen «Haram» vender han tilbake til gangstermiljøet fra debuten, og det kan virke som han forsøker å kombinere tonen fra denne med det noe mer realistiske uttrykket i «Taxi» – selv om han åpenbart har mindre ressurser til rådighet denne gang. 

For der han hadde storprodusenten John M. Jacobsen og NRK Drama i ryggen på henholdsvis «Izzat» og «Taxi», har Rolfsen nå tatt seg av produsentjobben selv – i tillegg til at han står for manus og regi, samt er en av filmens fotografer og klippere. Det spørs om ikke det er i overkant mange baller å sjonglere.

LES INTERVJU MED REGISSØREN:- Bestefar var aktiv nazist under krigen

Æresdrap

«Haram» handler om «mellomsjiktegangsteren» Omar, som langer dop og gjør hva som forventes av ham – inkludert å brutalt straffe en tyster tidlig i filmen.

Når en i gjengen har observert hans søster, som angivelig ble drept etter at hun flyktet fra sitt eget bryllup for ni år siden, synes Omar heller ikke å ha særlig betenkeligheter med å utføre familiens ordre om å oppspore henne og utføre æresdrapet, til tross for at han selv har norsk kjæreste. Men dobbeltmoral er vel bedre enn ingen moral, slik dårlig ånde er bedre enn ingen ånde.

«Haram» tar altså for seg samme tematikk som Hisham Zamans «Før snøen faller», men i en ganske annen sjanger – og med mindre vellykket resultat.

Der «Før snøen faller» inneholdt en interessant utvikling hvor hovedpersonens overbevisning om riktigheten av å utføre en slik ugjerning gradvis ble utfordret, synes Omar blindt å ville utføre ordren gjennom mesteparten av filmen – og er dermed svært vanskelig å sympatisere med. Selv om spillefilmdebutant Elias Ali slettes ikke er noen usympatisk skuespiller, og gjør en fin figur i hovedrollen.

Lite action

En fare ved å ta på seg så mange funksjoner som Ulrik I. Rolfsen har gjort i denne produksjonen, er at man ikke har folk rundt seg som gir nødvendig kreativ motstand. Kanskje er dette grunnen til at manuset er for tynt og at fortellingen ofte er overtydelig – mens den til andre tider er ganske uklar.

Først og fremst sikter jeg her til et brev Omar vil sende og pratet om en felles venninne av søsteren og kjæresten hans, som fikk meg til å lure på om filmen mangler noen scener.

Til å være en actionthriller er det skuffende lite action i «Haram», og spenningen forsvinner også fort i det alt for seige tempoet – mange av scenene oppleves som de er dratt ut for at filmen skal nå skikkelig spillefilmlengde.

Dermed framstår også den hyppige bruken av musikk (som fungerte så bra i «Izzat») som et noe desperat forsøk på å skape trøkk og energi i et generelt dvaskt materiale. Filmstilen holder seg på sin side konsekvent til realismen, men uttrykket skjemmes av at fotoet varierer fra det stilige til det klønete. Neppe uten sammenheng med at tre forskjellige fotografer er kreditert (deriblant som sagt regissøren selv).

Fortsettelse følger

«To be continued», står det etter filmens rulletekst. Jeg ser faktisk gjerne at Ulrik Imtiaz Rolfsen vender tilbake til dette miljøet enda en gang, da det unektelig er et godt utgangspunkt for både hardkokte og emosjonelt engasjerende fortellinger. Men der hovedkarakteren i «Haram» ikke burde la seg diktere av fellesskapet, har nok ikke filmskaperen så godt av å operere på egen hånd.