Skremmende Rapace

«Babycall» er en drivende thriller med både grøssende og rørende innslag.

(SIDE2:)Babycall - Norge, 2011. Regi: Pål Sletaune. Med: Noomi Rapace, Kristoffer Joner, Vetle Qvenild Werring, Henrik Rafaelsen

Aldersgrense: 15 år - Frarådes ungdom under 15 år

«Babycall» handler om Anna og hennes sønn Anders. De har rømt fra Anders’ voldelige far og lever nå på skjult adresse. Etter flere grusomme opplevelser, har Anna blitt sykelig beskyttende overfor sønnen. Derfor kjøper hun en babycall, for å vite at Anders har det bra når han sover.

En natt får hun inn fremmede stemmer på babycallen. Det viser seg at noen andre i blokka har den samme babycallen, og Anna hører det hun tror er drapet på et barn. Men har det virkelig hendt eller har hun bare fantasert det?

Regissør Pål Sletaune har igjen lyktes med å lage en god film som spiller like mye på det psykologiske som det konkrete. Publikum aner at det skjer mye vi ikke får se, og det skaper en nysgjerrighet som filmen holder på hele veien.

Filmen har mange skremmende scener, spesielt de med babycallen involvert. Med den metalliske lyden i babycallen på høyt volum blir det til tider nesten fysisk vondt. Dette funger svært godt og gjør at publikum dras inn i filmen.

Men filmen består ikke bare av grøssende enkeltscener. Det fortelles en god historie som fungerer ypperlig. Publikum får forståelse for både Anna - som helst vil passe på sin sønn hele døgnet - og Anders - som ønsker å frigjøre seg og bli en vanlig åtteåring.

Noomi Rapace gjør en flott innsats som Anna. Dette er en helt annen rolle enn vi har sett i «Millenium»-trilogien, men også som en overbeskyttende mor er hun troverdig. Ansiktet og øynene forteller publikum at hun er like usikker på hva som skjer som vi er. Dette gjør at vi lever oss inn i hennes fortvilelse og redsel.

Kristoffer Joner skal også ha stor applaus for rollen som Helge - Annas nye og eneste venn. Scenen hvor han blir på gråten av glede fordi Anna forteller ham at han er snill, er utrolig rørende. Joner kunne lett gjort Helge til en patetisk einstøing, men i stedet gjør han karakteren til en søt og troverdig skikkelse som skaper mye sympati hos publikum.

Hans rolle bryter også filmen opp på en fin måte. Uten ham kunne filmen blitt for mørk og intens. Men med de søte innslagene til Helge, får publikum noen pustepauser.

«Babycall» er en film som passer for alle som liker å bli skremt på kino. Det er ingen «skvettefilm», men foretrekker du lyse filmer om glade romantikere og fuglesang, bør du kanskje se noe annet.

Flere filmer på kino denne uken: