Skittent og uhyggelig

Dark Water – USA 2005. Regi: Walter Salles. Med: Jennifer Connelly, Tim Roth, John C. Reilly, Camryn Manheim, Pete Postlethwaite, Dougray Scott, Ariel Gade og Perla Haney-Jardine.

Aldersgrense: 15 år.

Filmens handling kommer heller ikke bardus på – her legges det stor vekt på en lang og oppbyggende inntreden i en falleferdig gård. Metaforene sniker seg rundt om i gangene, og det grumsete vannet får etter hvert en dobbel betydning.

Dahlia Williams, spilt av Jennifer Connelly, er den som sliter mest med det uforståelige. Dette kommer i tillegg til hun sliter med konflikter som nyseparert mor. Ny jobb, ny leilighet og en kamp for å beholde foreldreretten til datteren Ceci gjør ikke en grå hverdag noe bedre.

«Dark Water» er krydret med små og ekle detaljer. En trang og nedslitt leilighet i en blokk med en deprimerende historie legger en klam hånd over filmens dramaturgi. Her er det skittent og fuktig fra gulv til tak. Lyder fra etasjen over skaper også en uhygge som bare mislykkede boligprosjekter kan frembringe.

Et evig regnvær gjør sitt til at New York aldri er blitt portrettert verre. Dette er milevis unna turistbrosjyrene. En helt annen verden, for å være mer presis.

Etter som problemene tårner seg opp, både i leiligheten og i hodet på Dahlia, blir det mer og mer usikkert hva som er naturlig og hva som er psykisk påvirkning. Hendelser det er vanskelig å forklare, gjør situasjonen ulevelig. Det igjen, gjør at alenemoren febrilsk prøver å finne et mønster – inkludert kilden til det skitne vannet.

Som så mange andre grøssere, bygger «Dark Water» på en japansk grøsser. Laget av de samme folkene som lagde originalversjonen av «The Ring». Regissør Walter Salles har i sin tolkning virkelig greid å skitne til filmlerretet. Før har han gjort seg kjent med filmer som «Brasils hjerte» og «Motorsykkeldagbøkene». Denne grøsseren har han både gjort enkel og effektiv, i et miljø de fleste av oss har rynket på nesen av. Nå kan marerittene virkelig komme.