Sju skutt på Valentinsdagen
I Chicagos underverden var det ingen kjærlighet å spore da Al Capones menn stilte rivalens gjeng mot veggen.
Det er fullt av døde menn der inne!
Den unge gutten rygger ut av garasjedøra mens det skingrende skriket hans gir gjenlyd nedover North Clark Street i Chicago. Klokka er litt over halv elleve om formiddagen, torsdag 14. februar 1929, og guttens rop blander seg med en annen lyd.
Den er høy og klagende og kommer innenfra garasjen. Der står fårehunden Highball bundet til en bil og uler i fortvilelse.
For matfar svarer ikke. Han ligger på golvet med med halve ansiktet skutt vekk. Langs mursteinsveggen ligger seks andre kropper. Fra hver av dem renner en rød elv av blod mot sluket midt på golvet.
Bare Highball har overlevd det som snart skal bli kjent som «St. Valentine's Day Massacre».
Terget Capone
Maktkampen blant de kriminelle gjengene i forbudstidens Chicago dannet bakteppet for blodbadet i garasjen til SMC Cartage Company – et kjent møtested for gangsteren George "Bugs" Moran og hans menn.
Morans tyskere og irer kontrollerte den illegale virksomheten i den nordlige delen av Chicago. I syd regjerte Al Capone og italienerne.
Likevel var ikke byen stor nok. Begge ville ha alt.
I 1926 pepret Morans menn hovedkvarteret til Capone med rundt 1000 maskingeværkuler avfyrt fra seks forbipasserende biler. Moran-gjengen hadde dessuten en lei uvane med å stanse Capones lastebiler og stjele "Old Log Cabin"-brennevinet han hentet i Montreal og smuglet inn for å forsyne det umettelige, illegale markedet. To Capone-kontrollerte fagforeningsledere ble tatt av dage, hans høyrehånd Jack McGurn overlevde så vidt et attentat i mars 1928. Han var akkurat kommet ut fra sykehuset da han ble skutt en gang til.
Til slutt fikk Capone rett og slett nok.
Planen er lagt
En gang tidlig på året 1929 samlet han noen av sine nærmeste medhjelpere. Fred "Killer" Burke var der. Og "Machine Gun" McGurn, som hadde overlevd også det andre attentatet.
– Vi må drepe mange for å komme til Moran, sa Burke.
– Jeg skal sende blomster i begravelsene, sa Capone, i følge legenden. Så dro han til Florida på ferie for alibiets skyld.
Litt utpå morgenkvisten Valentinsdagen 1929 ringte telefonen i Circus Café, McGurns "operasjonssentral". Utkikken de hadde plassert i et hus rett over gata for garasjeanlegget i North Clark Street opplyste at Moran og hans menn var på plass. (Det er aldri blitt klarlagt nøyaktig hvordan de ble lokket dit).
McGurn nikker til Fred Burke.
– Sett i gang.
Burke forlater stedet sammen med tre andre menn. Utenbys leiemordere. En av dem er, som Burke, kledd i politiuniform.
De kjører i to biler, en 1926 Peerless og en 1927 Cadillac Sedan, begge vanlige politibiler. Turen går gjennom vinterkalde Chicago-gater. De nærmer seg raskt North Clark Street.
Sju kjeltringer
De sju mennene i garasjen er ikke mors beste barn.
Jo, John May (35) er kanskje ikke så ille. Han hører til i garasjen. Han får 50 dollar i uka for å skru på Morans biler. Det er fin jobb. Litt ensformig til tider, men heldigvis har han alltid fårehunden Highball der.
Og denne formiddagen har han altså fått selskap. Han kjenner dem, selvsagt. Reinhart Schwimmer (39) er egentlig optiker, men først og fremst en uhelbredelig gambler. Han liker å menge seg med gangstere og er ivrig etter å bli anerkjent i gjengen.
Adam Heyer (40) er Moran-gjengens økonomisjef og alltid særdeles pen i tøyet. Det samme er Al Weinshank (35). Han har en viss likhet med Bugs Moran og øver i skjul for å likne enda mer, både i opptreden og klesvei.
De tre siste er av den røffe sorten. Gjengens muskelmenn. James Clark (42) er egentlig tysker, men har skiftet navn fordi han ikke vil bringe skam over foreldrene.
Og så er det Gusenberg-brødrene. Frank (36), som er gift med to kvinner samtidig – uten deres vitende, selvsagt – og Peter (40). Brødrene som sto på stigbrettet med rykende "tommy-guns" og gliste under attentatet mot Capone i '26. Peter hoppet til og med av, sto rolig i gata mens han tømte det runde magasinet – og hoppet nonsjalant på den siste bilen.
Nei, de er ikke mors beste barn, de sju mennene som snart skal dø. Men Bugs Moran er altså ikke en av dem, i motsetning til hva utkikkposten tvers over gata har rapportert. Han har, som så mange andre, tatt feil av Weinshank og Moran.
Sjefen er bare seint ute. Det skal redde livet hans.
Ingen nåde
De to politimennene stormer inn bakdøra. De er bevæpnet med hagle og Thompson maskingevær og roper:
– Henda over hodet, ansiktet inn mot veggen!
Frank Gusenberg snur seg mot den nakne mursteinsveggen og veksler blikk med broren til høyre for ham. Razziaer og sammenstøt med loven har vært en del av hverdagen for brødrene siden tidlig i tenårene. Politiet gir visst aldri opp.
Jaja, de får bare lete. Er ikke noe smuglersprit her, tenker Frank.
Han hører hvordan døra på forsiden sparkes opp, den har slått seg på grunn av kulda. De to i uniform får selskap av de to andre leiemorderne. Capones menn retter våpnene mot ryggene foran seg. Og fyrer løs
De stresser ikke. Tømmer våpnene metodisk, styrer løpet opp og ned og sidelengs, avfyrer i alt 70 skudd fra maskingeværene, i tillegg til to haglladninger. Mekaniker May får den ene i hodet.
Frank Gusenberg har 14 av kulene i kroppen. Det surkler i brystet, gurgler i halsen. Men han må fortsatt være i live. For han kjenner kruttlukta. Og hører ei bikkje som uler.
Røpet ingenting
Mange har hørt skuddene og snart overtar nysgjerrigheten for redselen. Folk strømmer til utenfor garasjen i North Clark Street. Vitnene, to nabokvinner og gutten som oppdaget likene, forteller villig vekk.
– Og så kom det to politimenn ut med to fanger som de førte inn i bilen og kjørte vekk!
Menneskemengden trekker tilside for den første politimannen som kommer. Betjent Tom Loftus går inn. Øynene trekkes først til de røde strømmene på golvet og flekkene på mursteinsveggen. Det ligger fem mann på golvet, én bøyd over en stol.
Og en som kryper mot ham. Loftus bøyer seg ned.
– Hvem gjorde dette, Frank?
– Jeg vil ikke snakke, sier Frank Gusenberg.
Tre timer senere gjentok Loftus spørsmålet sitt ved Gusenbergs sykeseng. Han fikk samme svar. Den hardkokte gangsteren døde uten å røpe en eneste detalj som kunne hjelpe politiet i etterforskningen. Ingen ble noensinne tiltalt for drapene.
Frank Gusenberg ble imidlertid ikke det siste offeret i Valentinerdag-massakren. Fårehunden Highball roet seg aldri etter skuddramaet og måtte til slutt avlives.