Sjarmerende, men uoriginal film om Eddie the Eagle
«Eddie the Eagle» får det ikke helt til.
Eddie the Eagle.
USA, 2016.
Regi: Dexter Fletcher.
Med: Taron Egerton, Hugh Jackman, Rune Temte, Mads Sjøgård Pettersen, Christopher Walken.
Aldersgrense: Tillatt for alle.
Hopperen Eddie the Eagle ble en publikumsfavoritt under OL i Calgary i 1988. Som Storbritannias første skihopper siden 1920-tallet, klarte han å sjarmere hele verden - til tross for to sisteplasser i konkurransen.
Nå kommer filmen om sportslegenden. Og filmen kan sammenlignes med personen den portretterer: Den er sjarmerende, men når ikke opp til konkurrentene.
Taron Egerton har rollen som Michael Edwards, som etter hvert fikk kallenavnet Eddie the Eagle. Eddie presenteres som en ivrig kar som har en eneste drøm: Å delta i OL. For å nå målet må han finne en idrett han kan lykkes i, og han må bli god på kort tid. Valget faller mer eller mindre tilfeldig på hopp, og så er eventyret i gang.
Egerton passer utmerket i hovedrollen. Han er både morsom og sjarmerende, og klarer bare nesten å skjule en viss usikkerhet. Dette gjør Eddie menneskelig og likandes. Det skal godt gjøres å ikke falle for den optimistiske mannen.
I rollen som Eddies alkoholiserte trener Bronson Peary finner vi Hugh Jackman. Han gjør dessverre ikke en like god figur som sin medspiller. Scenene hvor han skal være full eller lengte etter alkoholen virker påtatt. Det føles som om han spiller full - men en god skuespiller skal klare å overbevise oss om at han virkelig er full. Han er heller ikke motiverende nok i scenene hvor han skal være motiverende, og i det hele tatt virker det som om han ikke tar jobben helt på alvor.
Jim Broadbent blir et herlig friskt pust i rollen som sportskommentator. For oss nordmenn er det også gøy å se Mads Sjøgård Pettersen og Rune Temte som kjipe hoppere fra Norge.
Filmen følger sportfilmoppskriften, og det er få overraskelser underveis. Vi skjønner når ting kommer til å gå bra og når det går galt. Og vi vet i hvilken retning både handlingen og karakterene kommer til å gå.
Men selv om vi vet det, og selv om vi er forberedt på hva som kommer, klarer regissør Dexter Fletcher å røre oss. Det er noe med historien om taperen som blir en vinner som fungerer gang på gang.
Michael Edwards selv har sagt i intervjuer at filmen bare er løst inspirert av hans liv, og at det meste er oppdiktet. Det er synd. Nå kjenner ikke jeg Edwards' liv i detalj, og kanskje er det fryktelig kjedelig. Men helt uinteressant kan det ikke ha vært, med tanke på hvordan det endte. Skal man først lage en biografisk film, hadde det vært mer interessant å bli bedre kjent med den virkelige historien.
«Eddie the Eagle» er sjarmerende og engasjerende, men uoriginal og forutsigbar. Liker du sportfilmer, og var du fan av Eddie the Eagle, er dette en film du vil kose deg med.
Les også: Her tar Hugh Jackman selfies med den norske fansen