Sjarmerende fransk farse

Det er bare fornavnet! - Frankrike, 2012. Originaltittel: Le Prénom. Regi: Alexandre de La Patelliére og Matthieu Delaporte.Med: Patrick Bruel, Valérie Benguigui, Charles Berling, Guillaume de Tonquedec, Judith El Zein og Francoise Fabian.

Den vellykkede megleren Vincent (Bruel) er bedt på middagsselskap hos sin søster Elisabeth (Benguigui) og hennes mann, Pierre (Berling). Hans gravide kone Anna (El Zein) og barndomsvennen Claude (Fabian) er som vanlig også invitert, men konen er forsinket. Marokkansk buffet og fransk vin skaper en ledig stemning blant dem, og den notoriske spøkefuglen Vincent forteller en spøk om det kommende barnets navn. Dette kontroversielle navnet setter i gang en dramatisk krangel, der flere av vennegjengens hemmeligheter kommer fram i lyset.

«Det er bare fornavnet» er basert på et populært teaterstykke fra 2010, og fire av de fem skuespillerne som spilte i stykket, er også med i filmversjonen. Manuset er skrevet av de to regissørene som også skrev teaterstykket, og den er regidebuten til de La Patelliére, mens Delaporte lagde komedien «La Jungle» i 2006. «Det er bare fornavnet» ble en stor publikumsuksess i hjemlandet, og det på tross av at den hadde premiere samme helg som giganten «The Avengers».

Etter en kort introduksjon av de forskjellige karakterene fra en fortellerstemme (Bruel), så bruker ikke filmen lang tid på å etablere seg selv. Den fine balansen mellom humor og dramatikk er der fra første stund med en ungdommelig håndtering fra de to regissørene. Kameraarbeidet er imponerende energisk, med tanke på at vi oppholder oss i den samme leiligheten mesteparten av tiden. Filmmusikken er aldri altfor sentral, siden det er lagt såpass vekt på dialogen, men den bygger stemningen godt opp når det er nødvendig.

For det er nemlig skuespillet som virkelig løfter «Det er bare fornavnet». Bruel er spydspissen for et solid ensemble som alle er overbevisende i sine gitte roller. Man skjønner at de er virkelig godt kjent med karakterene etter tiden på teaterscenen. Gjengen gjør flotte prestasjoner, og spesielt Bruel er fabelaktig sjarmerende som den glatte megleren som aldri tar ting altfor alvorlig. Jeg vil også skryte av Charles Berling, som gir liv til den arrogante og småsinte læreren Pierre. Det er disse to som står for det meste av munnhuggeriet, og de fungerer godt sammen.

Selv når det blir skikkelig dramatisk og de verste hemmelighetene kommer til overflaten, så føles det ikke overdrevent og unaturlig. Det blir heller aldri så "fransk" som i for eksempel «Små, hvite løgner» fra tidligere i år, men lett og innbydende. Den lune humoren mellom vennene føles frisk og ekte, på tross av at det er ingen spesielt originale problemstillinger som blir tatt opp. Det er klasseforskjeller, sex og familiære ting det går i, men manuset behandler dette med en stødig hånd.

Den tar heller ikke de største sjansene og føles litt uoriginal på grunn av dette. Og hvis man ikke liker det lille selskapet som filmen inviterer til, så er det ikke mye å hente. Man kommer heller ikke vekk fra følelsen av et filmet teaterstykke. Men «Det er bare fornavnet» har blitt en hyggelig filmopplevelse som ikke hviler på sine franske laurbær.