Singelliv-Sarah i «trist» julehygge
Sarah Jessica Parker som tilknappet karrierekvinne, solid rolleliste og en vemodig undetone preger denne komedien. Men filmen er på kanten til å bli klissete.
The Family Stone (The Family Stone) USA 2005. Regi: Thomas Bezucha. Med: Sarah Jessica Parker , Diane Keaton , Luke Wilson , Rachel McAdams, Dermot Mulroney , Claire Danes
Sarah Jessica Parker har sagt at hun neppe spiller flere «Sex og singelliv»-episoder, fordi hun vil bryne seg på andre typer roller. Det gjør hun i «The Family Stone» der hun spiller en tilknappet karrierekvinne som med partneren kommer på julebesøk til den mye mer tilbakelente familien Stone.
Hun er overbevist om at familien misliker henne fra første stund, og føler seg mobbet av familiens yngste datter. Det ender med at hun tar inn på hotell, og ber søsteren komme for å gi henne moralsk støtte. Men samtidig fortsetter hun jobben med å bli likt av kjærestens familie. Og det er altså hennes problem: At hun prøver for hardt.
Dette er den ene røde tråden i historien. Den andre er at moren i familien (Diane Keaton) - som alltid har vært familiens overhode - nå er alvorlig syk. Og dette hviler som et vemodig bakteppe for hvordan familiemedlemmene møter julen dette året.
Resultatet er en film som balanserer mellom alvorlige menneskelige betraktninger og lettbeinte humoristiske scener. Det funker nesten. «The Family Stone» er den type film som bruker alle triksene i boken. Alt fra dvelende filming rundt skjellsettende avgjørelser, til romantiske forviklinger og alvorlige tema. Problemet er at det blir «too much» og derfor truende nær det klissete og patetiske. Eksempel på en slik pompøs scene er filmingen av den mannlige hovedpersonene når han liksom har endret vei - med hettejakke og snø som daler nedover ansiktet. Jeg skal ikke røpe mer, men scenen er grusomt pompøs, pumpet opp med symbolikk og rett og slett tåpelig.
Det hjelper ikke at skuespilleren heter Dermot Mulroney og at han får hjelp av en solid rolleliste i denne filmen.
Men: Om man overser det forutsigbare i historien og disse vel pompøse scenene med et overdrevent bildespråk, så er dette en riktig ok film å få med seg. Den kan funke som en tåreperse for dem som trenger det, og småkjekk underholdning for dem som ikke lar seg gripe av det sentimentale.
Men den er ikke av det slaget som fester seg til minnet etter at du har forlatt kinosalen.