Sexy i sort og hvitt

Jack White
Orange
Roskilde

Det åpnet bitte litt slapt og uskarpt på Roskildes største scene klokken halv ti fredag kveld, men takk Gud så skuffet ikke den bleke, svartkledde, sexy mannen. Med gitarstroppen slengt over høyre skulder og en kontrastskjærende hvit hatt på hodet, var det ikke lenge tvil om hvem som dirigerte de mange tusen foran scenen. Og gitaren, som er minst like mye som mannen sel er det publikum ropte på å få mer av, skuffet heller ikke. i tillegg til å gaule med til låtene, hentet fra det nylig slupne soloalbumet Blunderbuss, men også fra tiden med White Stripes og The Raconteurs.

Det startet med singelen Sixteen Saltines, toppet midtveis med publikumsvinneren Steady As She Goes, før det hele ble avsluttet med en allsangpreget Seven Nation Army. En balansert blanding nye, bluesrockpregete rariteter, smått skranglete rettfremrock og skjøre stemninger poengtert med fiolin, tangenter, kontrabass og steelgitar.

Far sjøl i hovedsetet, deilig akkompagnert av The Peacocks, Jacks band bestående kun av kvinner. Og de er like rå, egenartede og markante som sin herre. Yndige i sin Tim Burtonske flagrende fremtoninger og som sidestykke til likbleke Jack, men damer man ikke burde la seg lure av – de seks musikerne vet å lage lyd, og det poengtert, hardt og forlangende.

Og akkurat som han balanserer det maskuline og feminine mot noe nærmest androgynt på scenen, gjør han også det kunststykket å gjøre sin egen, til tider litt forvirrende greier i musikken, uten å miste kontaktet med publikum. Det som kunne falt gjennom og bare blitt litt sære versjoner av fete rockelåter, kommer ut og fram.

(Tenk deg det motsatte av når Johnny Depp forsøker litt vel hardt som musiker - Jack White fremstår bare genuin, oppriktig og gjennomført).

White selv virket også som han koste seg, og snakketøyet gikk mellom låtene stadig varmere utover settet. Mot slutten var det også nesten vanskelig å se hvem som styrte hvem av gitar og mann, og da hatten forsvant i en bue av hodet og han nærmest tvang låtene ut av gitaren så svetten sprutet, var det liten tvil: Jack White er vel for lengst nærmest genierklært, både som artist og produsent. Årsaken til den betegnelsen demonstrerte han på Roskilde.

Av: Trine Stalsberg