- Sexscener med kona er litt «svett»

- Det er mye mindre svett å spille inn en knullescene med noen du ikke kjenner så godt som kona di, sier skuespiller Fridtjof Såheim og lener seg tilbake i sofaen på uteserveringen på en asiatisk restaurant på Grünerløkka.

Mai er kommet, gatene er vasket rene etter 200-årsmarkeringen og vårsolen har tittet fram mellom skyene over hovedstaden. Samtidig som servitøren kommer med vårruller, sitter Side3s utsendte og prater om det å måtte spille inn sexscener med intervjuobjektets bedre halvdel. I dette tilfellet er det snakk om Såheims kone gjennom åtte år, skuespiller og komiker Henriette Steenstrup.

- Å ja?

- Ja, ja. For da er det bare for jobb og profesjonelt, men når det er sammen med kona di, så blir det… Såheim tygger litt på ordene.

- Altså, vi har jo hatt noen heftige scener både i «Lilyhammer» og «En god nummer to» der vi skal være så ekstremt kåte på hverandre. Det er jo klart at det blir svett, utbryter skuespilleren, etterfulgt av en kraftig latter.

- Du vet at alle som ser dette kommer til å tenke: «Å, nettopp ja. Det er slik de holder på på privaten også». Derfor er det mye mer sjenanse å gjøre slike scener med henne enn andre, sier skuespilleren og tar en slurk av Cola lighten.

Skulle ikke bli skuespiller

Fridtjov Såheim er for øyeblikket blant Norges mest populære skuespillere. Teater, TV, reklame og film er bare blant noen av de mange ballene tobarnsfaren har i luften.

I disse dager gjør skuespilleren også de siste forestillingene i Operaens versjon av «Svanesjøen» som har blitt spilt siden april. Om noen uker går turen videre til Romania hvor han gjør en større rolle i den nye norske katastrofefilmen «Bølgen». Filmen vil ha premiere i 2015 og i hovedrollene finner man blant annet Kristoffer Joner og Ane Dal-Torp.

I tillegg spiller Såheim inn en ny norsk dramaserie som kommer på skjermen i løpet av året.

Og selvfølgelig har man «Lilyhammer» og rollen som NAV-ansatte Jan Johansen - serien som virkelig har presentert 45-åringen for det norske folk. Tredje sesong kommer på NRK i oktober, og skal vi tro skuespilleren vil det bli den beste sesongen så langt.

- Jeg tror nok at tredje sesong vil bli den beste til nå. Det blir enda mer galskap og grandiositet. Det er blant annet masse opptak fra Rio de Janeiro som er med på å løfte serien. Alt kommer til å se råere og større ut. De har klart å mikse det veldig bra sammen med lille Potet-Norge, så jeg tror det blir veldig kult. I tillegg har min karakter Jan Johansen fått en enda større rolle i serien og det er veldig gøy, forteller Fridtjov.

Suksess og popularitet til tross, skuespiller var aldri noe 45-åringen skulle bli. Drømmen var restaurantbransjen og kokkeskole i Sveits. Etter å ha flyttet mye rundt i barndommen bosatte Såheims foreldre seg i Son i Vestby kommune blant hvitmalte hus og stakittgjerder. To hardtarbeidende, samvittighets fulle «A4»-foreldre ga sønnen en barndom han selv beskriver som «idyllisk».

Etter å ha hatt arbeidsuke på Son Kro i noen sommere etter fylte tretten, fikk den fremtidige «Lilyhammer»-stjernen smaken på servicebransjen og det å tjene egne, gode penger. Fra oppvasken arbeidet Såheim seg videre til smørbrødkokk, så dessertkokk og til slutt vanlig kokk i sommersesongene. Men da han oppdaget at lønningsposen ble større dersom han arbeidet som servitør, byttet han rolle.

- Jeg elsker den pulsen og det tempoet som eksisterer i restaurantbransjen. Jeg jobbet seks dager i uken, ti timer hver dag. Den gangen fikk man provisjon av det man solgte, jeg tror det var rundt tolv prosent pluss ti prosent i tips. Det var et sjokk å gå igjennom tenåringene og tjene like mye som en voksen, for så å hoppe over på studielån, mimrer Fridtjov og ler.

- Men jeg lærte å jobbe hardt, legger han til.

For til tross for gode penger og en studieplan om å utdanne seg til kokk, skjedde det som så oftest skjer med unge mennesker – han ble forelsket. Planene om strenge kokkelærere i Sveits ble lagt på hylla og inn kom en fattig studenttilværelse i Oslo på 80-tallet.

Såheim meldte seg opp til fag på Blindern, men tilbragte mesteparten av tiden med viktigere ting – som å drikke øl og spille biljard på hovedstadens mange buler. Det var først da han ble med i Studentteateret at en ny gnist ble tent hos studenten. Jenta forsvant, men det gjorde ikke lidenskapen for teateret og skuespillerkunsten.

Såheim ble etter hvert oppfordret til å søke Teaterhøgskolen og kom inn i 1991. Etter den tid ble det flere år på Den Nationale Scene i Bergen og Rogaland Teater i Stavanger, før det ble Nationalteateret og Oslo.

- Du slår meg som en veldig avslappet fyr som tar ting litt som de kommer. Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?

- Jeg er en veldig skippertak-type. Ting skjer alltid i tolvte time, det må jeg innrømme. Jeg er en litt sånn rastløs type som kjeder meg fort, spesielt når jeg når et visst nivå og behersker ting. Da går jeg videre og prøver noe nytt. Jeg har en evne og det er at jeg blir veldig oppslukt av ting dersom jeg blir interessert i noe - en evne jeg mener er veldig positiv. Da blir det fort bare den ene tingen helt til jeg føler at jeg mestrer det på et eller annet plan. Jeg får fort en bratt læringskurve fordi jeg blir veldig intens på ting. Det tror jeg dog er en fordel som skuespiller, for det er jo det skuespill handler om - bratte læringskurver der du skal sette deg inn i en annen persons liv, eller en karakter du skal gjøre og lage et fiktivt liv. Da må du både i bevisstheten og underbevisstheten være veldig intens på det du gjør. Kom fort inn i en slags troverdighet rundt det. Det er viktig tror jeg, mener Fridtjov og tar en bit av vårrullen.

Evnen til å ta ting raskt har bidratt til at Såheim har fått prøvd ut og fattet interesse for mange forskjellige emner. Som ung var han blant de bedre på fotballaget, men da idretten var mestret hoppet han videre til seiling. Da premieskapet var fylt opp, ble det tennis og elitetreninger i Oslo. I voksen alder er poker den nye mestringsoppgaven. Såheim spiller fast hver mandag og deltok i årets norgesmesterskap i Dublin hvor han imponerte stort.

Uflaks med en god hånd var alt som hindret skuespilleren i å komme veldig langt i mesterskapet.

- Er det et multitalent å spore?

- Nja, vil ikke si det, men jeg tror nok jeg har den evnen til å knekke koden for å ta ting raskt. Om ikke å bli så veldig god i alt mulig, i hvert fall kunne beherske ting godt. Men det har jo igjen resultert i at jeg har prøvd mye forskjellige opp gjennom livet, sier Såheim beskjedent.

- Du sier at du dropper ting så raskt du mestrer det på et visst nivå – har du ikke kommet til det nivået du ønsker som skuespiller ennå?

- Jo, det har jeg. Jeg tenker mer på ting utenom skuespill – ting på hobbybasis. Jeg tror jeg kunne blitt en habil fotballspiller, men så raskt jeg hadde fått litt «kred» og mestring der, så hoppet jeg over til noe annet. Slik har jeg alltid vært, forteller han.

Bohemlivet

Andre ting kan være så mangt, og Såheims avslappede tilnærming til livet har ført ham ned mange stier og skapt mange interesseområder. Utenom to sigaretter og en kopp kaffe som en del av morgenritualet, prøver skuespilleren alltid å få med seg andre nyheter enn bare hva som skjer innenfor Norges grenser. Dagsnytt Atten, diverse økonomiaviser og Klassekampen må med, slik at han «vet hva som skjer i begge leire, og kan skape et mer balansert bilde av situasjoner».

Fortiden som fattig teaterstudent med noe ugjort med det etablerte har aldri forlatt Såheim, og til tross for at han har fylt 45 år (eller «føkkings femogførti» som han selv sier), er godt gift med to barn på seks og to år og har tomannsbolig med hage, har ikke den gamle bohemen i småbarnsfaren helt gitt opp kampen mot det etablerte.

- Er livet slik du hadde forestilt deg da du var student?

- Nei, det er ikke det altså. Jeg hadde vel forestilt meg … mye mer … Nei, faen, kanskje livet er slik jeg forestilte meg det? Men for femten - tjue år siden hadde jeg kanskje forestilt meg at tilværelsene skulle vært litt mer slik bohem-aktig, humrer han.

- Kone, barn, Audi og huslån - det er jo et liv så langt unna bohem som det går an, er det ikke?

- Haha. Jo, det er jo det, helt klart. Hadde du spurt meg for 20-25 år siden hva jeg hadde sett for meg om hvordan livet ville bli, hadde jeg nok sagt mer kunstnertype og ikke en fagarbeider.

- Litt mer eksentrisk?

- Ja, veldig. Sånn sprø fyr som satte opp rare teaterforestillinger. Litt mer i opposisjon mot det etablerte og ga fingeren ofte. En type som vil forandre og belyse ting.

- Har du blitt for godt vant?

- Ja, jeg har vel kanskje det. Jeg er jo mer opptatt av å legge ting til rette for ungene enn for meg selv. Det er nok mange som vil si at jeg ikke lever et så voldsomt A4-liv, selv om jeg opplever det slik selv. Alt er jo relativt.

- Tiden på Teaterhøgskolen var kanskje mer slik du så for deg fremtiden også ville bli? 

- Ja, det kan du si. Livstilen var mer et bohemliv. Levde fra hånd til munn med mye festing, damer og andre greier. Slik var det i en tiårsperiode. Den gangen var jo Oslo litt mer delt – enten var du soss eller frik, sier «Lilyhammer»-stjernen og smiler lurt.

- Og du var?

- Jeg var jo frik, da. Haha. «Møkkasoss», kalte vi dem. Skillet var litt klarere den gangen og ting mer politisk. Jeg vil påstå at 70-tallet hang igjen langt ut på 90-tallet. Forskjellen på «soss» og «frik» var større. Det var mye mer opprør og opposisjon, blant annet mot foreldrene sine enn det det er i dag. 

- Har dagens generasjon blitt for snill?

- Jeg vet ikke. Kanskje, men på godt og vondt. De som var i virkelig opposisjon med foreldrene sine var jo 68-generasjonen. Det store oppgjøret og alt det der. I dag har jeg mer inntrykk av at ungdommen enten synes at muttern og fattern enten er kule eller så er de litt teite, men det er ingen som er så forbanna at de bare venter på å kunne flytte ut hjemmefra. Ungdommen ser det pragmatiske i å kunne bo hjemme i kjellerstua i stedet for å bruke 10.000 kroner i måneden på husleie. Mor og far er kule som har god råd. De tar deg med på fete ferier og kjøper ting til deg. Se bare på russen - de tar jo søren med seg foreldrene ut med bussen og fester sammen. Det var jo helt utenkelig før i tiden, påpeker Såheim.

- Hva med deg selv? Går du rundt med en skjult drøm om å bli invitert med på buss med Ebba eller Billy når de blir russ?

- Om det er det som skal til for å forbli venner med dem, sier skuespilleren før han bryter ut i latter.

Med ett blir han litt mer alvorlig.

- Alle foreldre vil jo være kompiser med ungene sine. Det er viktig. Men jeg tror også det er viktig å investere mye tid sammen med ungene mens de er sånn prepubertale. Jeg tror for eksempel at det siste de må huske før de går over i puberteten og begynner å slenge igjen døra og skrike «fuck you», er at muttern og fattern er kule folk. Da blir det med dem i bevisstheten videre. Om det siste ungene husker bare er kjipe ting som for eksempel at mor og far ikke så dem nok fordi de bare jobbet hele tiden, så blir det i hvert fall «fuck off». Derfor tror jeg at man må spesielt legge inn aksjer fra de er sånn ni til tolv år. Da er det utrolig viktig å være kul, legger han til før han bryter ut i en ny latterkule.

- Hvordan er du selv som far?

- Jeg tror selv og håper andre vil si at jeg er en god far. Jeg investerer mye tid og bevissthet på å være det. Jeg kan nok være litt brå og ha en kort lunte, men det handler sjeldent om dem, men heller noe annet som har gjort meg forbannet som jeg lar gå utover dem rundt meg. Selv om jeg jobber veldig mye, så prøver jeg å være mye sammen med dem, spesielt i de periodene det er mindre jobb. Summa summarum tror jeg nok at jeg er mer sammen med barna mine enn mange andre foreldre, forteller småbarnsfaren.

Men før Såheim begynte å glede seg til en ny runde i russedressen, brukte han selv mye tid på puben. Skuespillerens festfylte fortid i teatermiljøet har han selv tidligere vært veldig åpen om.

Det er han dog ikke så veldig interessert i å prate om i dag av en spesiell grunn.

- Ja, jeg gjorde et intervju for noen år siden hvor det kom fram at jeg hadde prøvd litt av hvert. Muttern fikk jo helt noia og tok nesten «reper’n», så jeg tror kanskje vi skal la den ligge i dag, sier Såheim før han ler godt.

- Er det fortsatt mye festing i skuespillermiljøet?

- Det er mye mindre enn det var før. Det har forandret seg veldig. Hele den teater-, TV-, og filmbransjen har blitt mye mer en fagbransje og mye mindre bohemkultur. Det har forandret seg. Helt fra 60-tallet og til slutten av 90-tallet var jo hele bransjen forbundet med fest og fyll. Først spilte man forestilling, så dro man ut, kanskje på Teatercafeen eller Håndtverkeren, hvor man traff kollegaer og ble sittende å drikke til halv tre om natten. Da dro man hjem og sov til det var prøver klokken elleve dagen etter. Det var jo livet mange skuespillere levde i mange år, men slik er det ikke lenger. Hele bransjen har forandret seg. Mange av jobbene i dag er utenfor teateret. Mer TV, reklame og film. Det er blitt mye mer et ni til fem-liv for veldig mange.

- Savner du festlivet?

- Nei, det gjør jeg altså ikke. Man får festet fra seg. Å dra ut og drikke i dag er kun morsomt dersom det ikke er planlagt og det starter i lunsjen. Det å dresse seg opp og gå på fest, det synes jeg er dølt. De kjedeligste festene er jo nyttårsaften og 17. mai. Det har jo blitt så forutsigbart, mener skuespilleren.

Frisk dame

Såheims kone Henriette er for mange kjent for sine mange humorroller i serier som «En god nummer to», «Torsdag kveld fra Nydalen» og «Nårje». Som en av Norges desidert morsomste og drøyeste damer som ikke er redd for å by på seg selv, må ektemannen ofte finne seg i konas friske sprell.

Blant annet er det en viss musikkvideo med Atle Pettersen fra TV-serien «Nårje» som løftet mange øyenbryn da den rullet over skjermen for en stund tilbake. Mange skulle kanskje tro at ektemannen selv var i den sjokkerte gruppen, men der viser det seg at Såheim selv har en overraskelse på lur.

- Vi var jo inne på dette med å spille inn sexscener med kona, men hvordan var det å se henne rulle rundt med Atle Pettersen?

- Den videoen hadde jeg faktisk regien på, avslører han før han på ny bryter ut i latter.

- Virkelig? Er det ikke det «svett» å instruere kona i slike scener?

- Jo, det er svett, men det er hakket mindre svett enn å spille inn en slik scene selv, ler regissøren godt.

- Oppstår det aldri sjalusi dere imellom?

- Nei, det er det aldri. Man blir ikke sjalu i en sånn situasjon. Sjalusi er jo et produkt av usikkerhet. Er du litt usikker på hvorfor dama kom hjem klokken 05 og ikke 24:00 da puben stengte, da blir man sjalu. Men er man på jobb og ser situasjonen, da blir man ikke sjalu, fastslår Såheim.

- Hva prater dere om rundt middagsbordet etter en slik scene da?

- Ja, si det. Det blir veldig lite fag hjemme, kanskje bare dersom vi arbeider på samme prosjekt, men ellers minimalt. Snakker vi om jobb hjemme er det mest for å planlegge rundt barna og om vi kan takke ja til nye prosjekter. Men vi prater å snakke mest mulig om andre ting og minst mulig om jobb.

Ekteskapet er som en bedrift

Festdagene er altså over for den gamle bohemen, og i dag er det «A4»-livet som gjelder for skuespilleren. I store perioder er det bare jobb som står i hodet på ekteparet Steenstrup-Såheim og han innrømmer at det kan være en utfordring for han og kona Henriette å kombinere to travle skuespillerkarriere med to små barn.

- Ja, helt klart. Spesielt i perioder med mye jobbing og reising er det utfordrende, spesielt med tanke på  logistikken. Men vi har knyttet til oss folk som hjelper til. I perioder med mye arbeid for oss begge, har vi blant annet en barnepike som stepper inn x antall dager. I tillegg har vi snille svigerforeldre som hjelper til og har ungene mye.

Paret har vært sammen i ti år og vært gift i åtte. Fridtjov har en klar filosofi på hvordan man skal få et kjærlighetsforhold til å fungere.

- Det aller viktigste med et forhold, samboerskap eller ekteskap, tror jeg er å se på det som en bedrift. Når man har unger og så videre så må man få til å gå opp. Man skal kunne samarbeide, det må ikke bli noen misforståelser hverken når det gjelder økonomi eller andre ting. Alt skal rulle og gå, man skal hjelpe hverandre når det er behov for det. Det er det aller viktigste og så får man bygge kjærligheten på det.

- Så hvem er direktør i familiebedriften Steenstrup-Såheim?

- Da vi flyttet sammen var jeg veldig tydelig på at vi skulle ha adskilt økonomi, men et felles kort hvor vi satte inn penger hver måned til utgifter. Vi skulle også ha vaskehjelp så det ikke skulle bli noe krangling om husarbeid. Etter du har ryddet opp i økonomi og ryddig, er det meste gjort. Så har vi en avtale på at jeg tar meg av alt som har med kjøkkenet å gjøre – mat, ryddig og holder det i orden, mens hun vasker klær. Så gjør hushjelpen resten. Vi har derfor aldri noen krangler om slike ting. Penger - der har vi en felles bankkonto hvor man setter inn en lik sum penger hver måned til alle utgifter. Og det har funket veldig bra for oss i ti år.

- Så det er oppskriften – få husarbeid og økonomi unna veien?

- Ja, jeg tror det altså. Men problemet for mange er jo at de tjener forskjellig da. Det man må gjøre da er å ha en brøk. Så dersom dama tjener 450.000 i året og mannen 1,2 millioner, da er det 1 til 3. Så skal man ha 15.000 inn på en konto, setter hun inn 4000-5000 og han inn resten.

- En veldig pragmatisk tilnærming til et kjærlighetsforhold?

- Ja, men det er superviktig. Hvis ikke blir det krangling om helt dustete ting som «nå har jeg handlet tre ganger , nå er det din tur. Her har du kortet mitt». Altså – for meg blir den måten helt idiotisk, sier skuespilleren.

Såheims pragmatiske tilnærming munner kanskje ut i hans tidligere fortid som «friker». Til tross for at tiden der Såheim levde fra hånd til munn er over, har han lite til overs for hvordan dagens økonomiske system fungerer.

- Alle tror at man har så jævla god råd for tiden, men man levde jo mye bedre på 60 – og 70-tallet, egentlig. Man hadde mye mindre boutgifter blant annet, selv om mat var dyrere i forhold til lønn og slikt, var det bedre før. Nå lever jo alle bare på kreditt og tror at man har god råd. Man kjøper vaskemaskin på kreditt, bil på kreditt, alt på kreditt – man eier jo ingenting, sier han oppgitt.

- Savner du tilbake til en enklere tid?

- Nei, men jeg ser den store løgnen. Bare se på statistikken. Ta USA for eksempel. På 60-tallet kunne en industriarbeider livnære en familie med fire barn, ha hus og bil, samtidig som kona var hjemme på én lønn. I dag må begge ha to jobber og de kjøper maten sin med kredittkort. Og så tror man at levestanderen har økt fordi man har fått vaskemaskin, kjøleskap og TV. Man har bare blitt slaver som betaler gjeld for å holde hjulet i gang. Hele verden har jo bare blitt et slavesamfunn. Jeg er sikker på at om 150-200 år vil historikere se på vår tidsepoke som et slavesamfunn. Man kommer til å sammenligne det med livegenskap i Russland på 1800-tallet eller noe i den duren. Det er jeg helt overbevist på, mener skuespilleren.

- Prøver du selv å komme deg ut av denne materialistiske slaveverden?

- Ja, jeg gjør det. Tro det eller ei er jeg forholdsvis flink med penger og føler at jeg har bygd opp en trygg økonomi for hele familien. Investert bra i verdier og trygget oss. Skapt en god kapital som vil sikre fremtiden dersom det verste skulle skje med Henriette eller meg. Det har vært mitt prosjekt de siste ti årene egentlig. 

Materielle goder er overvurdert, mener Såheim.

- Dessverre er det jo sånn at man må få nok materielle ting, før man skjønner at det er bare dritt og at livet ikke handler om det. Det triste er jo at de aller fleste av oss vil aldri komme til det punktet og jobber heller livet av oss for å komme oss dit. Klarer man derimot å forstå dette i ung alder, vil jeg si at det er et privilegium. Systemet er jo i ferd med å kollapse, noe det også nesten gjorde for noen år tilbake. Det er jo kunstig åndedrett som holder det i livet. Det trykkes jo bare mer og mer dollar. Kineserne sparer penger, mens resten av verden lever på kreditt. Det kommer til å smelle på et tidspunkt, det er jeg sikker på.

- Du spår en dyster fremtid?

- Ja, det er en dyster fremtid, så lenge det ikke gradvis endres. Dessverre tror jeg ikke at endringen skjer raskt nok. Dessverre hjelper det ikke hva vi i Europa gjør, så lenge alle i Kina og India skal ha to biler og varmekabler i oppkjørselen.

- Så hva gjør en person lykkelig?

- For meg er det å føle at ting er i balanse på alle måter i livet. For i det øyeblikket jeg føler ting er i balanse, så kan jeg bryte den balansen. Det er det som er forskjell på folk. De som bryter balansen hele tiden, de får ikke noen lykkefølelse til slutt. Har man derimot ting på stell og føler at man kan hoppe ut og skrense litt i 80 kilometer i timen, da får man et kick og føler at man lever. Livet må bestå av nok balanse til å kunne ta noen sjanser en gang i blant, filosoferer skuespilleren.

Takket nei til Hollywood

Mellom familieliv, en drøy kone og filosofering over økonomiske verdensproblemer, har 45-åringen også tid til å spille inn en meget populær TV-serie.

«Lilyhammer» er uten tvil norgeshistoriens mest populære TV-serie, og NRK meldte i februar i fjor at serien er solgt til mer enn 130 land. Distribusjon gjennom strømningstjenesten Netflix har også ført til at serien har fått fans over hele verden. Blant annet skal serien være meget populær i Latin-Amerika, og spesielt i Mexico.

Selv tar Såheim suksessen med knusende ro. Det at han blir gjenkjent som «that guy from Lilyhammer» på ferie i London og New York, gjør han mer forlegen enn stolt kan ha fortelle.

Det å jobbe med en stor stjerne som Steven Van Zandt er også gøy, men bare så lenge det er rett frukt i fruktkurven til amerikaneren.

- Steven er både og. Han er superjovial, jordnær og veldig kompis og «working class hero» på den ene siden. På den andre siden er han jo superstjerne og lever et liv som er så langt fra «working class hero» som det er mulig å komme. Men han har jo vokst opp i fattigdom i NJ og er veldig bevisst på det. Han er superprofesjonell type og jeg har bare gode erfaringer. Vi er blitt litt kompiser og har et godt forhold, men det er jo klart – han tar seg tid og det er jo alltid han vi venter på under innspillingen. Han kommer når han kommer. Mannen har jo over 200 reisedøgn i året og liker ting på en bestemt måte. Det skal være rett frukt i bollen for å si det slik, humrer Såheim.

Selv har ikke 45-åringen noen skjult drøm om å gjøre som andre norske skuespillerkollegaer – å slå igjennom i Hollywood. Såheim avslo blant annet et tilbud om å være med i Hollywood-filmen «The Thing», hvor blant annet Kristofer Hivju, Trond Espen Seim og Stig Henrik Hoff hadde større roller.

- Kontrakten innebar at jeg måtte være tilgjengelig på settet i Canada i 101 dager. Jeg hadde da nettopp fått Ebba og takket derfor nei. Det husker jeg at amerikanerne var litt sånn sjokkert over, så det var jo litt morsomt.

Såheim har lite til overs for den amerikanske filmbransjen, blant annet deres kyniske «bruk og kast»-metode av unge talenter.

- Alt er så «great» og «fantastic» og alle lover gull og grønne skoger, men det er jo bare fjas. Du aner jo aldri hvor du har disse folka. Det er jo utallige eksempler på folk som har blitt invitert over på egen regning for å gjøre en prøvefilming, men så blir det ingenting av og så har de svidd av 30.000 kroner på det. Samtidig har de kanskje sagt nei til noen jobber i Norge for å prøve lykken. Den stressgreia der orker jeg ikke - «no way», sier skuespilleren bestemt.

Men dersom man er med i suksesser som «Lilyhammer» dukker muligheter opp uten involveringen av sleipe menn i skreddersydde dresser. Blant annet var Såheim ikke langt unna å få en større rolle i den amerikanske skuespilleren og regissøren Ben Stillers siste film, «The Secret Life of Walter Mitty».

- Til slutt sto det mellom meg og han enorme islendingen de endte opp med. Det var kjipt, for den rollen hadde passet meg bra. En overvektig, forfyllet helikopterpilot som elsker karaoke - perfekt. Haha. Men den muligheten dukket jo bare opp ut av intet uten noen agenter, så det viser jo bare at man må jobbe på, er tipset fra skuespilleren.

Det er gode tider i norsk og skandinavisk film – og TV-bransje. Såheim anslår at det er minst tre ganger så mange produksjoner i sving nå enn hva det var for bare noen få år tilbake. Som nevnt har «Lilyhammer»-skuespilleren en rekke film og TV-roller på gang, i tillegg til diverse teaterroller. Til Side3 forteller han at han ikke frykter at mye jobbing vil føre til at han blir «brukt opp» for det norske folk.

- Som skuespiller, så fort man har fått en liten posisjon blant folket vil man alltid kunne brukes til noe. På den annen side må man tenke litt på hva som kan være lurt å ta av jobber. Passe litt på image og merkevare. Være litt bevisst på slike ting. Men dersom man er etablert, skal det veldig mye til før man er ute i kulden og ingen vil arbeide med deg. Vil vel bare skje dersom man blir gal og dreper noen. Hehe. Slår man derimot igjennom tidlig, er det selvfølgelig en større sjanse for at fallhøyden blir stor. Da gjør folk seg raskt opp en mening: «han er ikke noe bra», «han er dårlig», «han er arrogant» og så videre. Da kan det være supertungt å komme inn igjen i bransjen, forklarer den erfarne skuespilleren.

Hans egen karriere er nøye bygget opp av en rekke roller i teater, TV-serier og filmer de siste ti - femten årene.

«Hawaii, Oslo», «Johnny Vang», «Kunsten å tenke negativt», «Keeper’n til Liverpool» og «Hjem til jul» er bare en liten neve av filmene Såheim har hatt større eller mindre roller i.

Såheim forteller at mange unge skuespillere kanskje ikke tenker over at det kan være mye erfaring og stødig inntekt å hente i flere biroller framfor én større hovedrolle.

- Jeg tror derfor at det kan være lurt å bygge karrieren stein for stein, som jeg blant annet har vært heldig og fått gjort. Biroller er det som egentlig holder liv i deg. Slitasjen blir ikke så stor og du får utviklet deg over et mye bredere spekter. Man lærer mer og blir ikke satt i bås. Det å få gjort mange biroller er jo egentlig et drømmescenario for skuespillere. Det er morsomt og du får gjort flere prosjekter, og ikke minst er det bedre inntekt. Du tjener mer på å gjøre tre små roller enn en større rolle i én film, påpeker 45-åringen.

- Så biroller er undervurdert?

- Ja, kanskje litt, men de fleste erfarne skuespillere vil nok si seg enig med meg. Om du spør hundre skuespillere om de ville foretrukket å gjøre en hovedrolle i ny og ne eller biroller stødig, vil alle svare biroller.

At han har et meget godt poeng er det ingen tvil om. Gode og anerkjente skuespillere som Paul Giamatti og nylig avdøde Philip Seymour-Hofman ble verdenskjente for sine ofte mindre, men desto viktige og gode biroller.

Vil lage «heftig» film

Noe konkret drømmeprosjekt har ikke Såheim, men han skulle gjerne vært med å utvikle og lage en heftig norsk film.

- Jeg skulle gjerne fått laget en heftig film. Den trenger ikke å være så veldig kunstnerisk, men jeg har ikke lyst til å bare lage en ordinær, dramatisk og kommersiell fortelling. Gjerne en litt sånn protestfilm. Litt sånn «våkn opp»-film utenom at den skulle vært så veldig politisk. «Hva bruker vi livene våre til?»-type, bare morsom og underholdende.

Selv påpeker han at han elsker å spille roller som «sosialt tilbakestående menn» og trekker frem tre høydepunkter fra karrieren.

- Hva er du mest stolt av i karrieren så langt?

- Største utfordringen må ha vært i filmen «Sammen» av Matias Jordal. Det var et tungt og svært løp, både fysisk og mentalt. Jan Johansen i sesong tre i «Lilyhammer» er kanskje det beste og morsomste jeg har gjort på skjermen. Den står jeg midt oppi nå og kommer på skjermen i oktober. På teater må det være fyllik i Christopher Nilsens teaterstykke «Entropi». Jeg trives veldig godt med å spille skakkjørte og sosialt tilbakestående menn. Dersom jeg kan putte alt mennesket forakter inn i en karakter og allikevel få sympati for han, da er det virkelig prikken over i’en. Det er mitt hovedprosjekt som skuespiller, smiler Såheim.

I det maten er fortært og intervjuet nærmer seg slutten i den varme vårsolen, er det bare å forhøre seg om hvor skuespilleren finner inspirasjonen til disse «skakkjørte og sosialt tilbakestående mennene».

- Det ser du rundt deg hele tiden. Folk registrerer jo nesten bare de kjipe tingene - folk som kjeder seg på en restaurant eller er kjipe mot ungene sine i offentligheten. Det er folk ekstremt bevisst på og det husker man godt. Det er mye morsommere å spille slike roller enn helten. Jeg prøver alltid å bygge noe på slike observasjoner, avslører 45-åringen.

Hvem vet - kanskje Fridtjov Såheim sitter å observerer deg på neste restaurantbesøk?

(Takk til MQ for lån av dress til bilder)